Ikke min president

Hvilke kvaliteter ser man etter i en leder? Alle andre enn Berit Kjølls.

Jeg er frivillig. Og jeg elsker det, som jeg har skrevet i denne spalta tidligere. Jeg er trener for en gjeng unger, og jeg sitter i styret i en liten fotballklubb. Sammen med andre som legger ned langt flere timer enn meg. Og som har gjort det veldig lenge. Noen i tiår. Walter, Torgny, Jon. Kirsti på halv tid som daglig leder, men som jobber fulltid. Marit som alltid har kontroll på kiosken. Det er til å få tårer i øya av. Vanlige folk. Med vanlige jobber. Hverdagshelter. Klubb­huset lukter piss, men A-laget gjør det godt i 6. divisjon om dagen.

Forrige helg stemte idrettstinget fram sin nye president, Berit Kjøll. Dama som som etter å ha blitt veid og funnet for lett av valgkomiteen, kastet seg inn i kampen, og hemningsløst skrek ut «jeg vant, jeg vant, jeg vant» da seieren var et faktum. Med Håndballforbundet, noen innflytelsesrike venner og noen PR-sjonglører i ryggen, vant hun med knappest mulig margin. «De visste ikke helt hva som traff dem», sa hun triumferende til DN.

Jeg har lest flere intervjuer, hørt podkaster med henne i uka som har gått, og har ennå ikke hørt ett troverdig ord om hvorfor hun vil bli min president. Bare at hun har ledererfaringen som skal til for å være det. At hun har entusiasme, erfaring fra næringslivet og – ikke minst – lederkraft. Dette potente nyordet hun gjentar til stadighet. Det betyr at hun har en kapital hun kan shoppe posisjoner for. Og den kapitalen har Berit Kjøll brukt på å kjøpe seg idrettens og frivillighetens øverste verv. Fordi hun kunne.

Akkurat som hun kunne bli sjef i Kilroy Travels, Tusenfryd, Flytoget, Steen & Strøm og Huawei. Akkompagnert med styreverv i DNB, SAS, Hurtigruten og SJ. og styrelederverv i Turistforeningen. En imponerende CV. Flink pike.

Berit Kjøll har appetitt. På makt. På posisjon. For Berit Kjøll var vervet som idrettspresident aller mest en konkurranse. Som hun kunne vinne. Og som hun vant. Med sin ungpikete sjarme helt til baren var stengt natta før valget. Og vinnere vil vi da ha i idretten?

Joda. Men ikke akkurat sånne vinnere. Og ikke sånne ledere. Idretten skulle i år ta et oppgjør med ikke-akseptabel pengebruk, reiseregninger skrevet med gaffel og store, dryppende alkoholregninger. Et oppgjør med eliten, etablissementet, et oppgjør med et system som instinktivt brukte PR-folk til å gjøre jobben. Og så valgte de Berit Kjøll. Som instinktivt brukte PR-folk til å gjøre jobben.

En leder bør lede gjennom dyktighet, men også gjennom eksempel. Man må inspirere og lede med den man er. Som forbilde. Kanskje ikke på kontoret til Huawei, men i idretten. Det er et enormt sosialt og kulturelt gap mellom henne og vanlige folk, mellom hennes sprangridning og seiling og for eksempel fotballen. Inspirerer det meg som er aktiv helt nederst i graset, langt fra de høyreiste eiketrærne i Idrettsforbundet, at presidenten følte seieren komme som når spinnakeren blir fylt med vind? Eller at hun forteller i DN om hesteridning mellom franske vingårder eller at hun solgte villaen på Bygdøy for 35 millioner og flyttet til et enda dyrere strøk med tre mål tomt med strandlinje? Eller setter pris på jakt? Eller at hun elsker cabrioleter?

Nei. Ikke en celle i min kropp kan identifisere seg med Kjøll. Og det hjelper ikke at hun bedyrer at hun er «nedpå» og vil bidra. Jeg gleder meg ikke til å følge hennes rygg gjennom løypa. Berit Kjøll er ikke og kan aldri bli min kaptein. Og jeg tror ikke det er henne Walter tenker på når han måker banen en søndag morgen  i januar. Det burde hun vært.

Det blir ikke mer elite enn Berit Kjøll. Det er et faktum. Idretten kommer ikke lenger unna det folkelige enn med valget av henne. Men Kjøll er uskyldig, hun er et dyr som instinktivt søker makt og posisjon, det er det Berit Kjøll gjør, det er hennes vesen. Og når Håndball­forbundet spurte henne, var det som å trykke på en knapp på en maskin: You go, girl!

Valget av Kjøll sier dessverre mest om idretten. Om kulturen i idrettens topp, om blikk som sjelden går nedover langs rekkene. De valgte en som lignet på dem selv. Når de burde vært mest opptatt av pengegalopp og ulikhet, valgte de en president uten andre tanker om det å være leder for landets største, bredeste og folkeligste bevegelse enn lederfloskler fra Bedriftsøkonomisk Institutt.

Les også: Håndballpresidenten: Skulle Kjøll betalt? https://www.dagsavisen.no/sport/skulle-berit-kjoll-betalt-dette-selv-1.1533204

Les også: Stensbøl om Kjøll: Har skjønt lite av idrettens verdigrunnlag: https://www.dagsavisen.no/sport/stensbol-om-valget-av-kjoll-gar-seg-vill-i-idrettens-verdigrunnlag-1.1531875