Ikke harry å spare penger

I norsk avgiftspolitikk er middelet viktigere enn målet. Det koster oss arbeidsplasser og skatteinntekter.

Hvis du lurer på hva voksne folk er villige til å gjøre for å betale mindre skatt, så sjekk ut plateomslagene til svenske danseband på syttitallet.

Syttitallet var et estetisk krevende tiår i utgangspunktet, men de fikk ikke akkurat drahjelp av skattefradraget for arbeidsklær. For å hindre misbruk så kunne ikke artister kreve fradrag for klær som også kunne brukes privat.

Derfor måtte bekledningen ha et distinkt uttrykk ment for opptreden på scene.

Les også: Rundt halvparten av nye koronasmittede har vært utenlands

Jeg skal på ingen måte påstå at platecoverne til svenske danseband ville vært et estetisk høydepunkt, uavhengig av tiår. Jeg bare sier at de kunne vært mindre ille. For folk er beviselig villige til å gjøre mye dersom det gir en økonomisk gevinst.

Men la oss være enige om én ting. Det er ikke harry å handle billig.

Når en barnefamilie drar over grensa til Svinesund for å handle dagligvarer, hamstre lørdagsgodt og kanskje litt rødvin til lørdagskvelden, så er penger spart penger som kan brukes til familiens beste på andre måter.

Det er arrogant å stemple grensehandel som harry, slik Venstres daværende partileder gjorde som landbruksminister i 2002.

En ting er å støtte opp under norsk matvareproduksjon og norsk næringsliv. Det skulle bare mangle. Men avgiftspolitikken som gjør at nordmenn årlig kjører åtte millioner dagsturer over grensa er et politisk ansvar.

På tide å ta det.

Norsk avgiftspolitikk er, i likhet med så mye annet, ført i beste mening. Men veien til helvete, eller i dette tilfellet Sverige, er brolagt med gode hensikter. Alkohol og tobakk er så dårlig for helsa at særavgiftene på dem er satt høyt for at vi skal kjøpe mindre, men fører til at vi drar til Sverige for å kjøpe mer.

Vi lever i en politisk virkelighet der hensikten ikke bare helliger middelet, men også er viktigere enn det faktiske resultatet. Det faktiske resultatet er ikke bare eksport av norske arbeidsplasser og tapte skatteinntekter til velferdsstaten vår. Det er problematisk nok.

Les også: «Råning, rølp og allsang på grensen er en del av oss, men vi har mye mer å by på»

I tillegg fører det bare til at de som vi forsøker å påvirke, heller påvirkes til å hamstre når de først har satt seg i bilen og tatt seg en tur.

Jeg er ikke noe bedre. Gubben og jeg kjører til Strømstad to-tre ganger i året. Vi makser ut grensa på Systembolaget, handler kjøtt, brus og klær. Det har blitt færre turer etter at jeg ble stortingsrepresentant.

Ikke fordi jeg har blitt et bedre menneske. Mange vil vel faktisk mene snarere tvert om. Men fordi valutaen har gjort at det ikke lønner seg så mye lenger, og jeg er jo nesten aldri hjemme til middag.

Men jeg pleide å handle ting som er kjedelig å bruke penger på.

Dopapir, bind og truseinnlegg, sjampo, såpe og vaskemidler. Kan jeg betale mindre, så gjør jeg det. Jeg føler meg ikke harry. Jeg føler meg fornuftig. Å forsøke å shame folk fra å spare penger på livsnødvendigheter hjelper lite.

Vi som handler over grensa bryr oss ikke. De som moraliserer føler seg sikkert som moralister alltid gjør – litt bedre enn alle andre. Det har de sjelden grunn til.

De pengene jeg sparer på svenskehandelen bruker jeg i rikelig monn på å kjøpe norske oster på Mathallen. Eller på vin når vi er ute og spiser. Det bidrar også til norske arbeidsplasser.

Da covid-19-pandemien stengte grensene og vi handlet alt vi trengte her hjemme, ble konsekvensene av grensehandelen mer synlige. Nå etterlyses det politisk handling.

For en gangs skyld handler det ikke om å gi penger.

Les også: 15.000 kroner i bot etter harryhandel

Det handler om å la være å ta inn så mye gjennom å harmonisere norske avgifter. Det betyr verken å fjerne dem eller å ta de ned til svensk nivå. Det handler om å redusere dem nok til at det ikke oppleves som verdt å ta turen.

Interessant nok har Danmark allerede harmonisert sine avgifter. For det er jo slik at nordmenn drar til Danmark, dansker drar til Tyskland, tyskere drar til Polen og polakker drar til Ukraina, ukrainere drar til Russland og hvor russerne drar vet da katta.

Eller. Slik var det. Etter at myndighetene i Danmark kuttet i øl- og brusavgiftene, så ble den danske grensehandelen til Tyskland halvert. Det betyr at det er politisk mulig å gjøre noe med problemet. Spørsmålet er om det er politisk mulig i Norge. Når hensikten er viktigere enn resultatet, så blir veien til Sverige lett brolagt med gode hensikter.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.