Identitetens høytid

Å gyve løs på julen er blitt en skikkelig tapersak.

Fredag morgen sto Sverige og Norge stille en times tid. Barnehageforeldre og kanskje også besteforeldre var opptatte med Lucia-feiringen.

Dette skjer i to land som er blitt og mer sekulariserte.

Likevel er det en selvfølge at de skal delta i den dypt kristne, katolske tradisjonen. Feiringen i Norge ble importert fra Sverige, men skriver seg tilbake til 300-tallets Sicilia.

Den hellige Lucia av Siracusa ble født 280 år etter Kristus. Sagnene om hvordan hun ble martyr og i sin tur helgen, er beheftet med mye usikkerhet, men en av fortellingene hevder at hun ble mislikt av stedets stattholder fordi hun hadde en så sterk forkynnelse av Guds nærvær og inngripen.

Han beordret at den unge kvinnen skulle brennes på bålet.

Jeg har ennå til gode å møte folk som nekter barna sine delta i Lucia-markeringer til tross for den kristne identiteten som ligger til grunn for feiringen.

Det er blitt en felles del av vår kultur, og synes å bli sterkere og sterkere for hvert år som går.

Lucia-opptogene kommer midt i adventstiden. Ingen periode i året dyrkes norsk identitet mer enn de fire ukene før jul. Svært mye av det som skjer rundt om i Norge er kristen kulturformidling, enten det er kirkekonserter, tenning av julegraner eller skolegudstjenester.

Like så sikkert som de tallrike arrangementene, kommer utspillene fra dem som ønsker at det kristne innholdet skal tones ned. Forstavelsen jul problematiseres og unngås enkelte steder.

Det sikreste tegnet på at julen nærmer seg er politikere eller skolelederes utfall mot at skolene går i kirken før jul. I år er det Sondre Hansmark i Unge Venstre som leder an.

Det er nok ikke dette som gjør at Venstre vaker godt under sperregrensen, men Hansmark og deler hans parti har ønske om å hente stemmer fra dem som kan kalles for den liberale elite.

Mange av disse blir så prinsipielle at de havner i konflikt med den befolkningsgruppen som ofte kalles for folk flest. Den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart er blitt verdenskjent for en bok som han har skrevet om konflikten mellom de liberale og de som benevnes som grasrota.

Han har kalt den liberale gruppen for anywheres. Det er de som er på konstant leting etter forandring og omstilling. De tar gjerne mot nye impulser.

Ofte er de på flyttefot for å selvrealisere seg.

Motsatsen til anywheres er en langt større befolkningsgruppe. Goodhart kaller dem for somewheres.

De vil holde på sine verdier og levemønstre og er ikke begeistret for alt som endrer seg i samfunnet. I norsk politikk har de tre mellompartiene Senterpartiet, KrF og Venstre tradisjonelt hentet mange velgere blant somewheres.

Så meldte Frp seg på i mange tiår, men de siste årene er det Trygve Slagsvold Vedum som har vært den mest effektive stemmesankeren i dette segmentet.

Venstres politikere er ikke lette å styre, men det virker som en del ikke forstår denne identitetsøkningen i deler av folket.

Å gyve løs på julen er blitt en skikkelig tapersak, kanskje fordi kirken ikke lenger er noen betydelig maktfaktor. Utfall mot de innarbeidede juletradisjonene treffer somewheres midt i solar plexus.

De blir rasende fordi de opplever at den liberale elite vil ta fra dem noe av det sterkeste de har av norsk identitet. Det er ikke bare hjernen som utfordres, det handler om lukt, smak og toner fra himmelen.

Så kan man saktens spørre hvor læremessig dypt det kristne stikker, men det er i hvert fall dypt nok til at ingen skal få lov til tulle med det de anser som viktige verdier.