Kommentar

«I det ene øyeblikket står du midt i Romas Colosseum, i det neste sitter du i en liten hytte»

INNFALL: Årets norgesferie med bil er over, og det er tid for oppsummering.

Men først, litt bakgrunnsinfo: Sommeren 2018 kunne familien min skryte av at vi hadde vært på ferie i Tokyo. I fjor kunne vi skryte av cruise i Middelhavet. (Dette var jo i en før-pandemisk, uskyldens tid der man frimodig sjekket inn på cruisebåter og bare seilte ubekymret av gårde). Vi fløy først ned til Roma, og reiste derfra videre til Sicilia, Malta, Kroatia og Hellas.

Men hvor var vi på sommerferie i år? Jo: Vi var i Ballangen.

Les også: Mads Hansen om økt koronasmitte: – Det er til pass for dem som driter i reglene

Ja. Ballangen. I det ene øyeblikket står du altså midt i Romas Colosseum, i det neste sitter du i en liten hytte på en overfylt campingplass i Ballangen, Nordland. Den ene sommeren vandrer du rundt i ett av verdens mest imponerende byggverk, mens du lytter interessert til en guide som forteller om keiser Vespasians strabaser i år 72 – den neste hører du en mann i campingresepsjonen si: «Ska’ dokker vaske hytta sjøl? Ellers må dokker betale ekstra».

Her passer det å komme med ett av de få latinske uttrykkene jeg kan: «Pater sancte, sic transit gloria mundi». («Hellige far, slik forgår verdens storhet»). Visstnok blir dette sagt når en ny pave innsettes, for å minne ham på at den verdslige verden er skjør og ikke evig, og at han tross alt bare er en helt vanlig, dødelig mann.

«Så han ikke trur at han e’ nokka», som resepsjonisten på campingplassen i Ballangen ville sagt det.

Men det er jo en viss forskjell på å reise til Tokyo og Roma, og det å reise til Ballangen, Grong, Burfjord eller Nordkjosbotn i stedet. I år skulle vi egentlig vært i Lisboa og på Algarvekysten. I stedet ble det 210 mil på E6-en fra sør til nord. Der besøkte vi familie og venner, før vi kjørte samme vei ned igjen.

Det var på vei sørover at vi økte ly i Ballangen.

Les også: Smitteøkning i Oslo – mener befolkningen har vært slappere i sommer

Jeg vet jo at jeg ikke er alene om å ha opplevd en helt annerledes sommerferie. Jeg har sett utallige norske bobiler og campingvogner på veiene, hørt norske stemmer over alt. På polarsirkelsenteret på Saltfjellet sto nordmenn i kø for å kjøpe overprisede gensere med reinsdyr på.

På Facebook ble det lagt ut feriebilder av vestlandske fjordidyller og stavkirker i Telemark. Jeg har hørt venner snakke med begeistring om heksemonumentet i Vardø, selv om de skulle til Tokyo i år.

Selv har jeg fått oppleve mammuthugguskallen i Gudbrandsdalen, og sett den vakre elva Namsen flyte stille forbi en trøndersk sommerkveld. Jeg føler også at jeg har lært noe viktig i år. Som at man ikke kan stole på veikro-søk på Google Maps.

Den veikroen vi hadde funnet, skulle ligge i en bygd i nord. Da vi kom dit, var den ikke der.

Veikroa var rett og slett søkk borte. «Å den», sa en dame i nærbutikken trist da vi spurte. «Den var far min sin. Den brant ned i fjor. Vi har hatt en pyroman i bygda». Jeg mumlet noe medfølende til svar. Men jeg kan også ha sagt: «Sic transit gloria mundi».

Mer fra Dagsavisen