Hvorfor privatisere skolehagen?

Gitt de rødgrønnes valgløfter og syn på privatisering, er det mye i Geitmyra-saken som er underlig.

I Dagsavisen 7. juni omtales konflikten mellom Geitmyra kommunale skolehage og den private stiftelsen Geitmyra Matkultursenter. Miljøbyråd Arild Hermstad (MDG) har utlyst en konseptkonkurranse, og ønsker å dele ut biter av den kommunale skolehagen til «frivilligheten/organisasjoner» innenfor urbant landbruk.

Den kommunale skolehagelederen, Tore Faller, frykter privatisering av den 110 år gamle skolehagen, men har fått munnkurv av kommunen. Gitt de rødgrønnes valgløfter og syn på privatisering, er det mye i Geitmyra-saken som er underlig.

1) Hvorfor konseptkonkurranse nå? Det foreligger allerede kommunale planer for et offentlig løft for den kommunale skolehagen – planer som venter på politisk behandling. Hvorfor utlyse en konseptkonkurranse før strategien «Spirende Oslo» om urbant landbruk, og «Helhetlig plan for Geitmyra kommunale skolehage» er ferdigstilte? For alle som har fulgt planarbeidet de siste årene oppleves konseptkonkurransen som en avsporing av pågående kommunale planprosesser. Den vil i tillegg forsterke konflikten som de siste årene har utspilt seg mellom Matkultursenteret og skolehagen. Hvorfor skulle erfarne politikere og byråkrater ønske dette?

2) Hvor kom ideen om en konseptkonkurranse fra? Den private stiftelsen Geitmyra Matkultursenter har fått penger fra Sparebankstiftelsen til et besøksdrivhus/undervisningsbygg som de ønsker å bygge på kommunal grunn inne i skolehagen. Det er påfallende at konseptkonkurransen kommer rett etter at kommunen har sagt nei til drivhuset med følgende begrunnelse: «Å la Geitmyra matkultursenter, som en enkelt aktør i et marked i utvikling, disponere og drifte kommunal eiendom uten konkurranse og åpne prosesser, er derfor ikke i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser eller gjeldende prinsipper om god forvaltning.»

Er konseptkonkurransen et forsøk på å omgå dette regelverket, og et forsøk på å finne en løsning på et pådyttet «drivhus-problem»? Det kan virke slik, gitt tidspunktet, hastverket og det pussige faktum at da konkurransen først ble varslet vektla kommunen kriterier for å vinne som var skreddersydde for en bestemt profesjonell aktør, ja nettopp: Geitmyra Matkultursenter. Kriterier som ble vektlagt var blant annet matlaging, servering, helårsdrift og sommerskole. Dette er elementer som har lite med urbant landbruk å gjøre, men som er sentrale deler av virksomheten til Geitmyra Matkultursenter.

3) Er en konkurranse som framstår som rigget for at en aktør skal vinne, i tråd med gjeldende prinsipper for god forvaltning? Senere, etter mye kritikk, har konkurranse-kriteriene blitt rundere. Men fortsatt er det slik at kommunen lar være å benytte sin egen definisjon av urbant landbruk, og isteden har kriterier som etterlater et inntrykk av at Rådhuset ønsker å bygge opp et privat alternativ til den kommunale skolehagedriften inne i den kommunale skolehagen. Er dette virkelig rødgrønn politikk?

4) Er fagekspertisen tatt med på råd? Er det korrekt at kommunens eneste ekspert på skolehager, den mangeårige skolehagelederen, ikke ble rådspurt før man bestemte seg for å arrangere en konseptkonkurranse?

5) Hvem tjener på privatiseringen? Daglig leder i Geitmyra Matkultursenter, Eivind Løvdal, hevder i Dagsavisen at «Uenigheten dreier seg i korte trekk om man ønsker flere barn og lavere gjerder eller ikke.» Det interessante ved uttalelsen er ikke at Løvdal tillegger sin motpart oppfatninger som det er lite sannsynlig at han har. Nei, det interessante er at Eivind Løvdal hevder å tale barnas sak, og ikke sin egen. Det minner om representanter for de private barnehagene som snakker om barnas beste, men aldri egen økonomisk vinning.

«Følg pengene!» er en god journalistisk rettesnor. Det er alltid noen som tjener på privatisering. Jeg vil oppfordre Dagsavisen til å finne ut av følgende: Geitmyra Matkultursenter selger tjenester til Utdanningsetaten. Hvor mye har kommunen betalt for tjenestene de siste fire årene mens de rødgrønne har styrt?

Er det korrekt at samtidig som Geitmyra Matkultursenter selger tjenester på kommersielle vilkår til kommunen, så disponerer de allerede gratis et større område inne i den kommunale skolehagen?

Mottar Matkultursenteret annen støtte eller subsidiering fra kommunen?

Hva er årslønnen Eivind Løvdal mottar fra Matkultursenteret, og hva er årslønnen til hans motpart, den kommunalt ansatte skolehagelederen Tore Faller?

6) Hvorfor velger kommunen å kjøpe tjenester fra en privat stiftelse framfor å ruste opp eget skolehagetilbud?

Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen bør kunne svare på dette.

7) Vet sentrale politikere hva Geitmyra skolehage er i dag?

Aksjonen «La skolehagen leve – vern Geitmyra» opplyser at miljøbyråd Arild Hermstad har sagt at han selv aldri har vært inne i den kommunale skolehagen på Geitmyra. Er det virkelig sant? Er det uvitenhet som gjør at han tror at området trenger en konseptkonkurranse?

Geitmyra kommunale skolehage er allerede en grønn oase, og et vellykket og vitalt konsept. Alt skolehagen trenger er flere ansatte og økte ressurser for å realisere eksisterende kommunale planer. Hvorfor ønsker byråd Arild Hermstad å redusere det kommunale skolehagearealet i strid med de rødgrønnes valgløfter, og skape en konflikt mellom grønne interesser?

Hvorfor med viten og vilje sette gode formål opp mot hverandre? Hadde det ikke vært mulig å finne en plass til Matkultursenterets besøksdrivhus et annet sted i byen? Og gjøre det på en måte som er i tråd med «gjeldende prinsipper om god forvaltning»? Finnes det ingen områder i Oslo, for eksempel i Groruddalen, som kunne trenge et grønt løft?

8) Hvorfor forsvarer ikke skolebyråd Inga Marte Thorkildsen den kommunale skolehagen mot privatisering? Hvorfor så passiv? Føler hun ikke ansvar for den kommunale skolehagedriften som sorterer under henne? Geitmyra-saken reiser prinsipielle spørsmål om konkurranseutsetting og privatisering, åpenhet og god forvaltningspraksis, og avslører en trist mangel på styringsevne og styringsvilje.