Hvorfor er det en dårlig ting hvis en film leder til diskusjon om vold?

Hvorfor er subtil vold eller rettferdiggjort vold i popkulturen noe bedre enn eksplisitt, realistisk vold som konfronterer oss med virkeligheten?

«Is it just me or is it getting crazier out there?» Det betimelige spørsmålet stilles av Joaquin Phoenix i rollen som Arthur Fleck, til sin psykolog før han etter hvert velger å overgi seg til «the dark side», og transformeres til sitt alter ego: The Joker. Samme spørsmål kan man kanskje rette i vår fysiske verden: Fryktventilen har blitt skrudd opp i beste amerikanske stil i forkant av verdenspremieren på Todd Phillips «Joker», noe som blant annet resultert i strengere sikkerhetstiltak på flere kinoer, forbud mot publikummere med klovnesminke, og nå også mot kostyme enkelte plasser. Mange setter ikke pris på filmens mørke tone og kritiserer den for å være kontroversiell. Kritikere - som stort sett ikke er filmkritikere - mener filmen skaper en altfor realistisk påminnelse om disse sinte ensomme mennene som har begått masseskytinger i USA.

Indiewires David Ehrlich, som er blant de som har sett filmen, kritiserer filmen for å fortelle historien som en superhelt-film, og samtidig vise filmen i store kinosentre verden over. Regissør Todd Phillips og studioet selv, 20th Century Fox, har fått hypotetiske anklagelser om at filmen angivelig vil inspirere ensomme hvite menn, eller såkalte «incels», til å ville utøve vold. Dette til tross for at forskning har tilbakevist at eksponering av vold i media i seg selv gjør folk mer voldelige enn de allerede er i utgangspunktet. I USA har man tvert imot sett en nedgang i voldelig kriminalitet fra 1985 til 2015, til tross for økt eksponering av vold i media.

Phillips er selv overraska over oppstyret: «Er det ikke bra at vi har slike diskusjoner om disse filmene, og om vold? Hvorfor er det en dårlig ting hvis en film leder til diskusjon om vold?» spør han retorisk i et intervju med The Wrap. Han spiller også ballen tilbake til amerikanske massemedier og deres tendens til å spille på frykt i stor skala: «Jeg tror det er fordi sinne og frustrasjon er blitt en vare, og jeg tror det er noe som har vært en vare i en god stund. […] Det jeg synes er interessant i diskusjonen om denne filmen, er hvor lett folk som stemmer helt til venstre kan oppføre seg som om de stemmer langt til høyre så fort de finner noe som passer deres agenda. Det har virkelig fått øya mine opp.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Phillips har et betimelig presseetisk poeng. Er det noen som kapitaliserer på sinte, hvite menns trang til å få oppmerksomhet på en dårlig måte, er det snarere media og kriminaljournalistikken i den grad de driver sensasjonalisering, og sprer nyheter om mennesker som har utført (masse)drap, og styrer mediebildet - sist i tilfellet Philip Manshaus, her hjemme, der hans egne private bilder ble brukt i den tidlige dekningen av moskéskytingen.

Les anmeldelse: «Joker»: Vi skaper de monstrene vi fortjener (DA+)

Det blir for absurd å angripe én eneste film for å være farlig for demokratiet, som om den alene skulle klart å skape en voldskultur som oppfordra sinte hvite menn til voldelig handling. Spesielt når vi vet at popkulturen i all den tid den har eksistert har speilet (eller inspirert) samfunnet gjennom voldsromantiske skildringer. Og ikke bare gjennom superheltfilmer, krigsfilmer, kung-fu-filmer, gore- eller gangsterfilmer, men også gjennom institusjonell sexisme og rasisme, enten det er underforstått eller eksplisitt. Publikumsfavoritten «Fifty Shades of Grey» romantiserer for eksempel en voldelig idé om menn som styrer og manipulerer kvinner gjennom psykisk vold. Hvorfor er volden så annerledes denne gangen, bare fordi den utøves av en av samfunnets tapere og ikke Mel Gibson, Tom Hanks, eller Captain America?

 

Og hvorfor skal det være filmens feil at noen vil misforstå den? Kanskje noen vil identifisere seg med Arthur Fleck/Joker, på samme måte som at mange identifiserte seg med Travis Bickle: av totalt feil årsaker. Eller på samme måte som at nasjonalister i USA digger til Bruce Springsteens «Born in the USA», eller av samme grunn som noen feminister mener Nirvanas «Rape Me» er antifeministisk og oppfordrer til voldtekt. Du kan aldri legge all skyld på et kulturutrykk alene for at folk tolker det feil, eller at noen velger å begå forferdelige hendelser i vår virkelige verden.

 

Med det sagt: Er man interessert i å få en idé om årsak og virkning, så går Todd Phillips’ «Joker» nettopp langt i å speile tendenser i vestlige samfunn, ved å foreslå hvorfor og hvordan noen faller utafor, hvorfor noen kan bli radikalisert. Ja, også selv om filmen er lagt til 80-tallet. Og det er på grunn av sin mørke, ubehagelig tone at volden snarere kan legitimeres mer enn i andre langt mer gla’voldelige narrativer, der den blir ufarliggjort, bagatellisert, eller ikke appellerer til noen følelse hos oss overhodet. Slik vold finnes det fra før drøssevis av. Og den blir hele tiden unnskyldt, legitimert eller også oppfordret. Du finner den i både gode og dårlige filmer, om både helter og skurker. Hvorfor er subtil vold eller rettferdiggjort vold noe bedre enn eksplisitt, mer realistisk vold som konfronterer oss med virkeligheten?

 

Er det noe «Joker» gjør, er det å nettopp konfrontere oss med våre indre sadister som storkonsumenter i en mediemetta verden, og vårt eget sultne blikk på drøyt innhold. Man kan bli apatisk i møte med voldelige inntrykk sett gjennom populærkultur-estetikkens briller. Det kan jeg selv skrive under på. Dermed er det naturlig at utviklinga i en markedsbasert verden stadig vil pushe grensene for pornografisk og eksplisitt voldelig innhold, bare levert i mer polert, romantisert innpakning som ikke provoserer for mye. Bare nok.

 

Derfor holder det ikke å bare peke på vold i seg selv i et kulturuttrykk om man vil peke på at det er problematisk. Slik er og blir estetikken hele cluet. Derfor er estetikk politikk. Gjennom estetiske valg, altså i det å gjøre noe ubehagelig og realistisk, problematisererer man og politiserer man volden. Og i stil med arthausfilmer som Todd Phillips helt tydelig inspireres av – Martin Scorseses «Taxi Driver» og «King of Comedy» – er poenget å utfordre den etablerte måten å se film på: Det er når det er ubehagelig at filmen har gjort den oppgaven den skal gjøre. Fordi den tvinger oss tilskuere til å forlate våre posisjoner som «trygge tittere». Den gjør oss bevisste på vårt eget forhold til skjermen eller filmlerretet. Den gjør oss bevisste på våre egne forventinger. Det som kanskje gjør en film mest interessant er om den klarer å vekke noe mer i oss, enn «denne voldsscenen her er tøff». Når en film spiller på vår egen moral og etikk, og overlater det til oss selv å ta vurderingene underveis, må vi også ta mer ansvar. Vi analyserer det vi ser, vi tar aktiv stilling til det vi projiserer.

Verden er voldelig. Voldelige mennesker eksisterer i den. Derfor bør det med største selvfølgelighet speiles i kulturen. Det løser i hvert fall ingenting å ikke belyse et problem, ignorere det, eller sensurere det. Den ironiske parallellen kan trekkes nettopp til voldskultur og «toxic masculinity»: Under overflata til de mange sinte hvite voldelige mennene i verden, vil du sannsynligvis finne massevis av undertrykte følelser som ikke fikk slippe ut, personer som aldri følte at de ble sett, de som ble marginaliserte, ignorerte, latterligjort, eller aldri ble tatt på alvor. Det jeg selv mener er mest ubehagelig med «Joker», er snarere de menneskelige aspektene ved karakteren Arthur Fleck, genialt og med presisjon skildret av Joaquin Phoenix, som gjør at jeg tidvis identifiserer meg med hans reaksjoner og følelser i ulike situasjoner. Ikke minst vekker det min sympati med hans historie. Kanskje det er det som er så ubehagelig med filmen? At man kjenner på at man som tilskuer har noe til felles med en voldsmann? En terrorist? At han også er menneske, en av oss?

 

Det er få som tåler sannheten om mennesker som komplekse, at det kan bo et mørke i de fleste av oss. Aller sist tåler vi det narrativet om at noen vi beundrer, identifiserer oss med, eller er i familie med også kan begå vold mot andre. Bare se hvor mye ståhei Marte Michelet fikk med bøkene om Hjemmefronten og Holocaust («Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» og «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet») fordi hun la frem beviser på at en del av gutta på skogen også kan ha ganske mange svin på - nettopp - skogen. Fordi hun foreslo at det ene trenger ikke utelukke det andre. Men slike sannheter er tydeligvis for mye for noen.

 

Det er mye ved denne konservative, trangsynte og endimensjonale heltedyrkelsen og nasjonalismen som bor og gror i popkulturens estetikk som må opphøre dersom vi skal erkjenne at ikke alle mennesker er rettferdige mot alle - heller ikke dem selv en gang. Mennesker er ikke alltid så ensidige og forutsigbare selv om kanskje fiksjonen vil ha deg til å tro det. Selv om våre egne fordommer og ønsketenkninger ofte vil fortelle oss det. At virkeligheten er sånn, det er en drøm fra Disneyland. Da er det nødvendig med fiksjon som gir oss mer realistiske narrativer, om folk som gjør dårlige valg, eller er destruktive. Fiksjon som kan ta seg friheter til å spille på virkemidler som får oss til å reflektere over status quo.