Hvor skal dette ende?

Forholdet mellom USA og Kina er dårligere enn på lenge – ja, så dårlig at bare et lite feilsteg kan utløse noe større og farligere.

Hvor skal dette ende? spurte Washington Post på lederplass før helgen. Mange stiller seg det samme spørsmålet. Forholdet mellom USA og Kina er dårligere enn på lenge – ja, så dårlig at bare et lite feilsteg kan utløse noe større og farligere.  

Kanskje må vi tilbake til 1950-tallet for å finne paralleller til dagens krise. Da kommunistene grep makten i Kina i 1949, bestemte USA seg for å isolere det nye regimet. President Harry Truman slo an tonen to år tidligere. I en tale til Kongressen fastslo han at USA var forpliktet til å støtte alle folk som kjempet for å forsvare seg mot totalitære regimers overgrep. Dermed ble Trumandoktrinen født.

Les også: Kina må lytte til verden

Den gang var Sovjetunionen den store stygge ulven. Kommunistenes seier i Kina, og kinesernes påfølgende intervensjon i Korea-krigen, ga Truman enda mer hodebry. De neste årene fram til 1979 var Kina og USA uten diplomatiske forbindelser. President Nixon huskes riktignok for sin historiske reise til Kina i 1972. Likevel skulle det gå sju år før forholdet ble normalisert. Amerikanske aviser hilste nyheten med begeistrede kommentarer, og da Maos etterfølger, Deng Xiaoping, noen uker senere kom på offisielt besøk, ble han mottatt med jubelscener. På en rodeoranch i Texas poserte han lykkelig med en altfor stor cowboyhatt.

Endelig, tenkte mange, her var en kommunist med menneskelige trekk. Eller kanskje han ikke var kommunist i det hele tatt?

Ti år senere beordret den samme Deng tusener av soldater til å slå ned demonstrasjonene på Den himmelske freds plass. Flere hundre forsvarsløse kinesere ble drept. Tragedien førte til en brå nedkjøling av forbindelsene. Først med president Clintons reise til Beijing i 1995 ble isen brutt. Igjen hevet partene glassene, og Clinton vendte oppløftet hjem. Nye år gikk, og i 2001 ble Kina med USAs velsignelse sluppet inn i Verdens handelsorganisasjon.

Medlemsskapet ga Kina adgang til et globalt marked som landet klarte å utnytte til fulle. Eksportinntektene ble svimlende, og vekstratene for til himmels. Men kineserne fulgte ikke boken, i hvert fall ikke den boken USA og andre mente å holde seg til. Selv i dag, etter massiv kritikk fra USA og andre, virker det som om Kina er innstilt på å følge sine egne regler. Bedre blir det ikke når lederne i Beijing stempler enhver kritikk som «innblanding i indre anliggender».

Les også: Et lite virus i en stor verden

Anklagene mot Kina spenner over et bredt register, fra uavlatelige tyverier av intellektuell eiendom til den ensidige anneksjonen av Sørkinahavet. Den 12. juli satte USA foten ned. Da, for første gang, kunngjorde utenriksminister Mike Pompeo at USA anser anneksjonen som ulovlig. Inntil da hadde USA unnlatt å ta stilling til eierskapet. Før helgen sendte regjeringen i Australia et brev til FN med samme budskap. Flere land kan komme til å gjøre det samme i tiden som kommer.

At Kina og USA er på kollisjonskurs, er ikke noe nytt. Problemene har tårnet seg opp år for år. Det nye er at stadig flere land, store som små, begynner å få nok av Kina. Vi ser konturene av en bred, om enn uformell koalisjon som ikke bare omfatter USAs tradisjonelle vestlige allierte, men også viktige asiatiske land som India, Japan og Vietnam. Filippinene er også på glid. Lenger sør finner vi Australia og New Zealand, som lenge har hatt et godt forhold til Kina, men som nå reiser bust. Som den australske statsministeren Scott Morrison uttalte forleden: «Vi er en åpen handelsnasjon, men vi selger ikke våre verdier.»

For å understreke alvoret har også NATO - representert ved Jens Stoltenberg - begynt å tale Beijing midt i mot. Alliansen ble opprettet for å forsvare «folkestyre, individets frihet og rettens herredømme». Det virker som om stadig flere vestlige politikere innser at Kina ikke bare er et mulighetenes marked, men også en politisk trussel. Det står for verdier som kolliderer med våre. Spesielt alvorlig blir det når kinesiske utsendinger, som ambassadøren i Sverige, opptrer truende og forsøker å kvele det frie ord. Eller at kinesiske studenter ved vestlige universiteter aksjonerer for å stanse akademiske diskusjoner som Kina oppfatter som ubehagelige. Det er fristende å overse slike hendelser - til å begynne med. Men svært uklokt i det lange løp.

Les også: Kina bærer et tungt ansvar

FBI, USAs føderale etterforskningsbyrå, har for øyeblikket to tusen saker som gjelder kinesisk spionasje. Ifølge Christopher Wray, byråets direktør, får FBI en ny «kinesisk sak» på bordet gjennomsnittlig hver tiende time. Sakene handler i første rekke om hacking rettet mot private bedrifter og statlige institusjoner, selv Pentagon. Det kanskje største tyveriet fant sted for tre år siden, da kinesiske hackere stakk av med helseinformasjonen til rundt 150 millioner amerikanere - nesten halvparten av landets befolkning.

For to år siden klarte kinesiske hackere å stjele flere tusen dokumenter fra EUs databaser. I forrige måned anklaget EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, Kina for å hacke viktige sykehus i EU-landene. Angrepene skjedde midt i koronakrisen og var så alvorlige at hun så seg nødt til å ta opp saken med Kinas leder Xi Jinping, ansikt til ansikt. «Jeg fortalte ham rett ut at vi ikke kan akseptere det», sa hun da videomøtet var over.

Kina har en formidabel økonomisk styrke, og den vil vokse i årene som kommer. Om ti år kan landets brutto nasjonalprodukt være dobbelt så stort som USAs (målt etter kjøpekraftparitet). Pengemakt gir politisk innflytelse. Men hvordan hindre at Kina får for stor makt over oss? Ikke ved å isolere landet, for det er verken mulig eller ønskelig, men ved å opptre mer koordinert og sette tydelige grenser.

Det er fristende å le av Trump og Pompeo. Eller gråte om man vil, for argumentene de tyr til, henger ikke alltid på greip. Når de maner til kamp mot Kina og alt dets vesen, er det på sin plass å minne om at ingen amerikansk president har gjort mer for å svekke USAs forhold til sine allierte enn nettopp Trump. Likevel blir det for lettvint å avfeie den tiltakende Kina-angsten i USA og andre land som irrasjonell, for den bunner i realiteter vi gjør galt i å overse.

Kinesisk utenrikspolitikk praktiserer splitt-og-hersk-metoden som prinsipp. Det kan EU-ledelsen bekrefte, der den dag for dag følger Kinas iherdige forsøk på å så splittelse mellom medlemslandene. Om en klarere felles opptreden vil kunne påvirke lederskapet i Beijing i gunstig retning, vet vi ikke. Men alternativet, å ikke gjøre noe, synes mye verre.