Hvor progressiv?

De med sterkest rygg skal bære den tyngste børa. Dette prinsippet får mennesker med rettferdighetssans til å nikke anerkjennende i kulturer av alle slag. En far vil ikke be sitt barn bære den tyngste sekken opp til fjelltoppen. En som er frisk vil ikke forvente at en som er syk jobber like hardt eller mye. Eller jobber i det hele tatt. En som har synet i behold ber ikke en blind venn om å vise vei og en person som er søkkrik forventer ikke at en fattig slektning skal spandere middag på fin restaurant. Vi tenker heldigvis slik på samfunnsnivå også. En med høy inntekt skal selvsagt finansiere en større del av våre felles kostnader, enn en med lav inntekt. Det er vi egentlig enige om de fleste av oss. Eller?

Fenomenet vi tilsynelatende er enige om heter progressiv beskatning. Det betyr simpelthen at de som tjener mer, betaler en større andel av sin inntekt til fellesskapet enn de som tjener mindre. Ikke bare et større beløp, men også en større andel av inntekten sin. Det er viktig. Du betaler mer skatt av den siste krona du tjener enn av den første. Det begrunnes med at det er lettere å betale for eksempel 35 prosent av 750.000 enn å betale 30 prosent av 350.000. Grunnen er selvsagt at du fortsatt sitter igjen med mer selv om du har betalt mer. Pengene fordeles dels til ting som går like mye til alle, og dels etter behov.

Resultatet av progressiv beskatning er en jevnere fordeling etter skatt. Eller for å si det på en annen måte: Lavere forskjell i levestandard og kjøpekraft. Det motsatte av progressiv er degressiv. Beveger vi oss i retning av degressiv beskatning i Norge?

Offentlige utgifter er rundt 1300 milliarder i året. En økende del av dette finansieres med ressurser som eies like mye av alle. Når regjeringen forsyner seg av pensjonsfondet eller tar utbytte fra statseide bedrifter og Petoro, ja da betaler hver eneste nordmann og kvinne samme beløp. Uavhengig av om vi er fattig eller rik. Gammel eller ung. Syk eller frisk. Det betyr i denne sammenheng at de med svakest rygg løfter like tungt som de som er sterke.

Når myndighetene setter ned skatt på formue, inntekt eller kapital – som grunnet bunnfradrag og ulik fordeling er progressive, og når dette finansieres med økte avgifter – som er degressive – skjer det samme. En større andel av børa enn før bæres av dem med svakest rygg.

På kommunalt nivå kan man gjøre det samme ved å finansiere fellesgoder ved å selge kraftverk, bygninger og lignende. Verdier alle eier like mye selges og pengene brukes til å finansiere investeringer eller til og med drift. På den måten betaler alle innbyggere like mange kroner. Enten de er gamle og syke eller unge og friske, rike eller fattige. Det er degressiv beskatning.

Når våre myndigheter gjør disse endringene er det lett å la seg overbevise av at «alle får den samme skatteletten i prosent». Og det er et veldig forførende argument når en som har store verdier sier «jeg har betalt like mye i skatt som ti vanlige lønnsmottakere». Men er det særlig relevant? Hvis prinsippet er at den med sterkest rygg skal bære tyngst skulle det jo bare mangle? Han vil fortsatt være mest uthvilt når laget når toppen.