Hvor kan Trump få en utenriksseier?

Trump vil gjøre hva han kan for å bli gjenvalgt. Bud nummer én blir å sikre økonomien. Bud nummer to blir å innkassere en utenrikspolitisk suksess. Hvordan?

Trump stoler mer på sine egne instinkter og impulser enn på ekspertisen han omgir seg med. Det gjelder både sikkerhet, hvor han ikke har noen erfaring fra tidligere, og økonomi, hvor han påberoper seg lang fartstid. I forbindelse med sikkerhetsrådgiver John Boltons fratreden tvitret han at stillingen er lett å fylle, for presidenten tar alle beslutningene «okke som». Når vi i tillegg vet at han er uforutsigbar av natur og har som strategi å holde andre i villrede, er det ikke lett å vite hvor det bærer.

Ett instinkt kan vi likevel ta for gitt: Han vil gjøre hva han kan for å bli gjenvalgt. Bud nummer én blir å sikre økonomien, derfor vil han antakelig roe ned rivaliseringen med Kina. Bud nummer to blir å innkassere en utenrikspolitisk suksess, og da dreier det seg om Iran eller Nord-Korea.

Da Trump ba Bolton bli sikkerhetsrådgiver hadde han på mange måter funnet sin like. Bolton identifiserte seg med «Amerika først», hadde forsvart Trump effektivt på Fox News, var kjent for å holde annerledes tenkende på avstand, og for å trekke raske konklusjoner. Temperamentsmessig var de alen av samme stykke.

Forgjengeren, H.R. McMaster, hadde prøvd å bygge bro mellom presidenten og andre deler av regjeringsapparatet, oppmuntre og oppsummere relevante synspunkter, og få dem ut i beslutninger og handling. Det var slik rollen var tenkt å fungere, men Trump gikk trøtt av det. Bolton var mer etter hans smak, med ett vesentlig forbehold: Presidenten ville avvikle det militære nærværet i Syria, Afghanistan og kanskje andre land også, mens Bolton så bruk av makt som løsningen på det meste. Det var dømt til å skjære seg.

Derfor kan vi gå ut fra at erstatteren, som skal utpekes denne uka, blir mindre krigersk og mer åpen for diplomatiske løsninger. Strategien overfor Iran vil fortsatt være maksimum press og den ultimate målsettingen regimeskifte. Utenriksminister Pompeo er like tøff som noen andre på det punktet. Nå lefles det likevel om et møte mellom Trump og Irans president Rouhani under FNs Generalforsamling, og Frankrikes president Emmanuel Macron har påtatt seg rollen som mellommann for å dempe spenningen.

Men den fiendtlige innstillingen til Iran er utbredt i USA, og Iran stoler ikke et øyeblikk på Trump. For Rouhani er det et spørsmål om å holde mulighetene åpne uansett hvem amerikanerne velger. Noe gjennombrudd forut for presidentvalget kan vi avskrive.

En utenrikspolitisk suksess i forholdet til Iran må derfor ligge på et annet plan. Hvis Trump skulle gjøre et unntak fra lovnaden om å unngå krig, måtte det være ved å gi Israel grønt lys for å bombe erkefienden. Å gjøre det selv sitter lengre inne. Israelske ledere forsøkte å få amerikansk samtykke til dette i 2008, men Bush junior sa nei. De gjorde et nytt forsøk da Obama overtok.

Da hadde USA store problemer med å tolke det de så, f.eks. hva det betød når spionsatellitter registrerte israelske droner på vei fra Azerbaidsjan for å fotografere iranske atomanlegg. Obama inkluderte israelerne i en epokegjørende cyber-krigføring for å roe dem ned, og viste dem en kopi Pentagon hadde bygd av et godt beskyttet anlegg i fjellet ved den hellige byen Qom, men som en spesiallaget konvensjonell bombe likevel kunne ødelegge. Israelerne fikk det demonstrert på film og var imponert, men til syvende og sist strandet Nethanyahus ønske på intern motstand i det militære toppskiktet og regjeringen.

Nå prøver israelerne på nytt, og hvis Nethanyahu vinner dagens valg er det ikke lenger gitt at den amerikanske presidenten vil stille seg i veien.

Trump har støttet Nethanyahu i valgkampen ved å foreslå en gjensidig forsvarspakt. Bokstavelig forstått betyr at hvis Israel angriper og dermed utløser et iransk motangrep vil USA være forpliktet til å komme den jødiske staten til unnsetning. Det vil de antakelig måtte gjøre i alle fall, gitt den proisraelske stemningen i USA. Men dermed er det ikke sagt at grønt lys vil bli gitt, for å gamble på utenrikspolitisk suksess ved å medvirke til en ny storkrig er en svær risiko å ta.

Da gjenstår Nord-Korea. For en tid tilbake satte Kim Jong-un sin forhandler Kim Young Chol til side. Det skal ha vært vanskelig å føre konstruktive samtaler med ham fordi han harpet på nordkoreanske posisjoner til det kjedsommelige. I dette lå det en invitt til Trump om å gjøre det samme.

For nordkoreanerne var Bolton en torn i øyet, og nå er de bønnhørt. Ved månedsskiftet august/september antydet Trumps spesialrådgiver for Nord-Korea større fleksibilitet fra amerikansk side, og uka etter foreslo Nord-Korea nye forhandlinger.

Trump vet han kan få en avtale med Kim. Han vet også at han ikke kan få alt på en gang. Atomnedrustning må skje gradvis, samtidig som sanksjonene gradvis avvikles. Kim er innforstått med at det første steget må være stort og at målsettingen må være et atomvåpenfritt Nord-Korea, men han vil ikke røre ved våpnene – de ferdigbygde sprengladningene. De er de siste som forsvinner, om noensinne.

Vi kan øyne omrisset av avtalen, for det meste har vært på bordet allerede. Forestill deg så at alt som fins i atombyen Yongbyon og flere andre anlegg fjernes i nærvær av amerikanske inspektører og internasjonal presse, og du skjønner at Trump kan gjøre et stort show ut av det og innkassere en utenrikspolitisk suksess.

Forestill deg også at ingenting av dette skjer, og at Trump, som har kritisert Obama for ikke å komme av flekken, også blir sittende med uforrettet sak – og du begynner å skjønne at det er Nord-Korea-sporet Trump vil satse på.