Hvis dere ikke skjerper dere nå, så ...

Som forelder er det to ting du aldri må gjøre hvis du vil lykkes med oppdragelsen: True, eller være illojal mot din medforelder.

Akkurat de feilene gjør de som nå forsøker å oppdra oss gjennom koronapandemien.

Hadde det ikke vært for at situasjonen er svært alvorlig, og at vi står overfor en pandemi og en sykdom som på sitt verste tar liv, så hadde det vært litt komisk. For hver gang byrådsleder Raymond Johansen løfter pekefingeren og maner oss til å ta koronaviruset på alvor, enten om han er oppgitt over manglende munnbind på T-banen, eller om han er forarget over folk som ikke holder avstand, så er minen like alvorlig, og trusselen den samme: Skjerper vi oss ikke nå, så blir det strengere tiltak.

Smitten i Oslo: Tallene daler

Det er logisk nok, og selvsagt nødvendig etter det vi vet nå. Hvis det blir mer smitte, må myndighetene ta strengere grep for å redusere den. Men det gjentakende budskapet minner om foreldretypen som mange av oss dessverre blir til på vårt mest desperate, når vi har mistet kontrollen. Det er rollen som de aller fleste pedagoger fraråder: Den truende oppdrageren. Som truer med å gjemme bort lørdagsgodtet, eller med at vi må gå og legge oss før barne-TV hvis vi ikke slutter å søle med potetmosen.

Det kan funke bra de første gangene. Den truende tonen gjør at man stopper opp litt, blir litt redd, kanskje, og lytter. Men det tar ikke lang tid før truslene må bli stadig kraftigere før de blir hørt. Og så kommer testingen av grenser. Selv om det kan ha vært effektivt i visse situasjoner, vil altså truslene gjøre vondt verre. For når de blir tomme, mister man respekten.

En annen ting som bidrar til å svekke autoriteten, er hvis din medforelder ikke støtter dine avgjørelser foran den du forsøker å oppdra. Hvis en forelder sier nei og den andre ja, så faller deres felles autoritet, og barnet blir forvirret. Det skjer også hvis den ene forelderen kritiserer avgjørelsen til den andre foran barnet som skal oppdras.

At helseminister Bent Høie (H) søndag truet med å overkjøre byrådsleder Raymond Johansen (Ap) hvis ikke han gjorde alvor av truslene om strengere tiltak, er alt annet enn tillitvekkende for befolkningen.

Vi har lagt over et halvår bak oss med hjemmekontor, Antibac, bomullspinner i nese og albuedulting. Vi har også fått lese og høre om de grusomme konsekvensene strenge tiltak har hatt for enkelte grupper. Besøksforbud hos over 2.000 mennesker i institusjoner eller omsorgsboliger. Mennesker som har dødd alene. Barn som ikke har fått den hjelpen de trenger for å føle seg trygge. Mennesker med psykiske lidelser som har vært overlatt til seg selv. Og vi vet bare en flik av konsekvensene så langt.

I starten av koronaperioden ble statsminister Erna Solberg (H) rost for å ha skapt tillit i befolkningen. I stor grad framsto myndighetene samlet i beslutningene. Og vi lyttet fordi situasjonen var ny og vi var redde.

Les kommentar: Ingen tillitssvikt

Nå står vi overfor to hindre som gjør det vanskelig å fortsette dugnaden: Slitasje er det ene. Det får vi ikke gjort noe med. Det er slitsomt med koronatiltak over tid. Sånn er det bare. Nummer to er dragkampen mellom lokale og nasjonale myndigheter. Mellom Bent og Raymond i Oslos tilfelle. Og det hjelper ikke når den blir politisk.

Det krangles om mye: Regningen for koronautgiftene, omfang av testing og nå også hvor strenge tiltak Oslo skal innføre. Ved nyttår må kommunene også klare seg sjøl når det gjelder smittevernutstyr, og det er det allerede en del kommuner som har påpekt at blir vanskelig med en presset koronaøkonomi. Hvem må droppe munnbind: Hjemmetjenesten eller omsorgsboligene?

Det er i dette presset at Raymond Johansens noe trassige reaksjon mot Bent Høie, hans nei til å føye seg, blir forståelig. Når din medforelder ikke vil bidra med det du mener trengs for å dekke regningene, når den mener du må håndtere helt grunnleggende oppgaver på egen hånd, og samtidig kommer med en pekefinger og forteller at den vurderer å overkjøre deg, så er det kanskje ikke så rart du begynner med en truende oppdragerstil. Men det er et tegn på at det er på tide med en fot i bakken, forsoning, kanskje parterapi eller i det minste en samtale der man blir enige om veien videre.

Les mer her: Høie truer Oslo med nasjonale vedtak. Raymond Johansen: Ingen planer om nye tiltak mandag

Den splittelsen vi ser mellom byrådet i Oslo og de nasjonale myndighetene akkurat nå er kanskje ikke annet enn forventet året før et valg. Og mitt tips er at dette bare kommer til å bli verre. For korona er blitt politikk, rett og slett.

Raymond lover flere tiltak mandag kveld. Han har kanskje lyttet til sin medforelder Bent. Men for oss som skal forholde oss til tiltak innført både lokalt og nasjonalt, så er splittelsen vi har vært vitne til i helga destruktiv. At Bent Høie måtte gå ut i pressen og vifte pekefingeren mot Raymond Johansen, og at sistnevnte måtte presisere at han ikke har noen som helst planer om å føye seg og høre på hans tiltak, i hvert fall ikke før etter høstferien, blir rett og slett for dumt. Vi blir forvirra. Og vi får kanskje enda mer lyst til å teste grensene. Hvem av foreldrene skal vi høre på? Raymond eller Bent?

Og det er alvorlig. Smitten i Oslo har økt sterkt i september. Og når vi vet konsekvensene av omfattende nedstengning, så er ikke den typen tiltak å trakte etter. Derfor må tilliten og samholdet pleies for at folk skal lytte. Og da må faktisk Bent og Raymond bli mer enige.