Hvem skal nyte Oslos sukker og krem?

Fotografihuset er et nødvendig tilskudd til Oslo som kulturby. Men valget av Sukkerbiten som tomt kan være det dummeste de har gjort.

Bjørvika er et giftig område. Det blir bråk rundt det meste som legges dit. Det er ikke så rart. Vi Oslo-folk er glade i fjorden vår. Og den skulle jo være åpen for oss alle. Men så har de kommet, signalbygg etter signalbygg. Operaen, hovedbiblioteket og Munchmuseet. Dyre restauranter og næringsbygg. Lag på lag med glass og stålverk.

Selv om hvert enkelt bygg kan ta seg godt ut, blir det vanskeligere og vanskeligere å skille dem fra hverandre. Operaen, som må kunne kalles en suksess, tross mye kontroverser under planlegging og bygging, er blitt omringet. Var det sånn det skulle bli?

Sukkerbiten omtales som en kremtomt i Bjørvika. Øya er blitt brukt til ulike arrangementer på sommeren, og har stått igjen som en del av Bjørvika som ikke har et stort bygg. Derfor har det vekket sterke reaksjoner når planene om et nytt fotografihus er blitt mer konkretisert. Ingen har lovet noe, men Oslo Havn, som eier tomta gjennom Hav Eiendom, har sammen med Fotografihuset AS hatt en arkitektkonkurranse. 98 bidrag har kommet, og over sommeren skal vinneren velges.

Slik det ligger an nå, er det flertall i bystyret for å gi prosjektet tommelen opp. Tomta er regulert for bebyggelse, men SV, MDG og Rødt har ønsket å se på muligheter for å omregulere tomta til friluftsområde. Ap har støttet Fotografihuset omtrent fra første stund. Kort tid etter at Fotografhuset AS ble etablert i 2014 utarbeidet daværende bystyrerepresentant Victoria Marie Evensen (Ap), som nå leder byutviklingskomiteen, et forslag sammen med AUF om å be daværende byråd om å utrede mulighetene for å etablere Fotografihuset.

Men Oslo Ap er ikke samstemte i sin støtte. Denne uka skrev lokalpolitikerne Sissel Rønbeck, Britt Hildeng og Tove Heggen Larsen et innlegg i Klassekampen, der de tok til orde for at Ap måtte snu i saken. Nå må turen være komme til alle dem som ikke har råd til å kjøpe seg fram til sjøkanten, mener de. Rønbeck utdyper dette i Dagsavisen i dag: «Vi har stolte tradisjoner i sosialdemokratiet, tenk bare på Grünerløkka, Bjølsen og Ekeberg. I hundre år har vi vært opptatt av grønne områder for befolkningen. Og det kom ikke av seg selv», sier hun (se Navn i nyhetene side 2).

Det er David mot Goliat, sa Sverre Jervell fra Sukkerbitens venner til Dagsavisen forrige uke. Sukkerbiten-konflikten er et bilde på en større frustrasjon. De som nå aksjonerer mot Fotografihuset markerer sin motstand mot en byutvikling som er styrt av mye annet enn beboernes interesser. Denne motstanden bør Oslos politikere ta på alvor før et nytt bygg skal prosjekteres.

Det er mye snakk om bading: Sukkerbitens venner, som hovedsakelig består av folk fra bydel Gamle Oslo som ønsker friluftsområde, drømmer om en badeøy. Oslo Høyre har sagt de vil støtte Fotografihuset hvis det også kan være rom for bading på Sukkerbiten. Men daglig leder i Fotografihuset AS, Erling Johansen, uttalte til Klassekampen nylig at Sukkerbiten ikke er et naturlig badested.

Bading eller ikke: Konflikten som har tilspisset seg dreier seg ikke kun om det. Hadde Fotografihuset blitt etablert på Sukkerbiten før jungelen av andre bygg fikk tette igjen Bjørvika, ville det neppe blitt så sterk motstand.

Hav Eiendom mener på sin side at kritikken mot byggeprosjektet er basert på misforståelser. De lover strandområde mellom Operaen og Fotografihuset. De peker dessuten på at tomta uansett er regulert til bebyggelse, og at det dermed ikke er sånn at Oslos befolkning mister et friområde. Et annet poeng de har fremmet er at Oslo Havn trenger å investere 10 milliarder kroner fram mot 2030 i infrastruktur som gjør at de kan klare seg med mindre kaiområder enn før. Penger Hav Eiendom tjener på sin virksomhet skal bidra til dette.

Med et hårete besøkstallmål på 250.000 årlig, altså mer enn de aller fleste kulturinstitusjonene i Norge, vil det være nødvendig for Fotografihuset å nå ut til flest mulig av byens borgere. Det spørs om bygningsjungelen med et sterkt elitistisk preg i Bjørvika er rett plass for å tiltrekke seg besøkende utenom turistsesongen.

Fotografihuset er en god idé, og det kan bli et kjærkomment tilskudd til byen. Derfor er det synd om lokaliseringsdebatten dreper all entusiasmen før første spadetak. Men Oslos politikere bør spørre seg hvem Fotografihuset bygges for før de gir klarsignal. Å starte nok et byggeprosjekt i Bjørvika med massiv motstand gagner verken badelystne borgere eller aktører som ønsker høye besøkstall.