Hvem kan slå Donald Trump?

Sjelden, kanskje aldri, har en nominasjonsprosess foran presidentvalget startet så tidlig i USA.

Fire måneder før de første nominasjonsvalgene i delstater som Iowa og New Hampshire har det demokratiske partiet vært gjennom en serie TV-debatter, noen av dem doble for å få plass til alle (et 20-talls) kandidatene.

Men allerede på dette tidspunktet begynner noen å gi opp – de har ikke en snøballs sjanse på et varmt sted til å gå veien til ende.

For demokratiske velgere gjelder egentlig bare ett spørsmål: Hvem kan slå Donald Trump ved valget neste høst? Det amerikanske folket er i dag så splittet i synet på den sittende president at motstanderne nesten er villige til å ta hvem som helst av de demokratiske kandidatene, bare kandidaten regnes som den mest kapable til å slå Trump.

Presidentvalget neste høst vil få preg av en folkeavstemning om den sittende og splittende president. Med dette utgangspunkt kan mange velgere lett la seg lure av hvem meningsmålingene akkurat nå peker ut som seierherre eller – dame. All erfaring viser at dette er et farlig utgangspunkt.

Helt inntil valgnatten for tre år siden pekte en samlet sum av meningsmålinger mot en klar seier for Hillary Rodham Clinton. Trumps seier kom like overraskende på ham selv og hans medarbeidere som på andre som spådde utfallet.

Sannheten er likevel at Clinton vant valget målt i antall stemmer – nesten tre millioner flere enn Trump. Men det hjelper lite å ha svære stemmeoverskudd i folkerike delstater som California og New York, når slike overskudd ikke gir flere valgmenn. Med magre flertall i delstater som Pennsylvania, Michigan og Wisconsin, fikk Trump alle valgmenn fra disse delstatene. (Bare to delstater, Maine og Nebraska, fordeler valgmenn etter forholdstall.)

Så tidlig i nominasjonsprosessen kan ingen opplagt lederkandidat føle seg trygg. Høsten 2006 lå Hillary Clinton milevis foran en nokså ukjent senator fra Illinois, Barack Obama. Idet klokkene ringte inn 2007 lå de to nesten likt og Obama tok de første stikkene. Et halvt år senere var nominasjonen også i boks, stikk i strid med alle forventninger om at nominasjonen burde være en spasertur i parken for Hillary Clinton.

Lenge har tidligere visepresident Joe Biden vært i en lignende situasjon som Clinton, med klar ledelse til andre kandidater i nesten alle målinger. Og dessuten: Målingene hittil viser at han er den som slår Trump med klarest margin om valget hadde vært holdt nå i høst. Men bakspeilet på amerikanske biler har ofte en tekst der det står: «Det du ser i speilet er nærmere enn du tror». Det gjelder i like høy grad for politiske nominasjoner og valg som for bilkjøring.

Joe Biden er minst fire år for sent ute til å være demokratenes ubestridte presidentkandidat. Han er 76 år, så gammel at han som nyvalgt president vil slå alle gubberekorder. Han avsto fra nominasjon ved siste presidentvalg, noe som tyder på at han nå forsøker å gjenerobre en tapt mulighet. Men Biden virker ikke i stand til å legge bak seg gamle politiske kontroverser og verbale svakheter. Hans politiske ryggsekk inneholder mer erfaring enn alle andres i det demokratiske kandidatfeltet, men noe av børen er så foreldet og tung at den er vond å bære. Det har Biden fått erfare i flere av debattene.

Det grunnleggende problem for Biden består i en alderskløft mellom ham og demokratiske velgere, ikke i antall år, men i holdninger og ideologi. Mens han fortsatt taler som en politiker fra før tusenårsskiftet, har store deler av den demokratiske velgermassen beveget seg, ikke bare til venstre, men også til nye arenaer som miljø og likestilling, der Biden spiller på bortebane. Gang på gang blir hans arrogante opptreden mot den afroamerikanske jussprofessoren Anita Hill under Clarence Thomas-høringene i Senatet i 1991 trukket fram som eksempel på Bidens ufølsomhet i rase- og kvinnespørsmål.

I motsetning til Biden har den to år eldre Bernie Sanders maktet å knytte kontakt med demokratenes nye velgergrupper av ungdom og kvinner, gjennom forslag om fri høyere utdannelse, et offentlig og universelt helsesystem og 15 dollar i minstelønn pr. time. Men Sanders er ikke bare eldre enn Biden, han mangler helt og holdent den administrative erfaringen som Biden tross alt har. Som selverklært sosialist butter det imot for Sanders i sørstatene og deler av Midtvesten. Utsiktene til et presidentvalg er ikke de beste for Sanders, selv om mange målinger i dag viser at han kan vinne over Trump.

Den kandidat som gjennom de siste ukene har erobret terreng i nominasjonskampen er senator Elizabeth Warren. Allerede for fire år siden pekte mange på henne som et alternativ til Hillary Clinton.

Men i likhet med Biden avsto hun fra nominasjonen. Hun støttet Clinton, men holdt seg for nesen. Warren kommer fra en beskjeden bakgrunn i Oklahoma, hun har gjort en solid akademisk karriere som endte med et professorat ved Harvard University før hun kastet seg inn i aktiv politikk og ble valgt til senator fra Massachusetts.

Med sine 70 år er Warren som en ung dame å regne mot gubbene Sanders og Biden. I større grad enn de to makter hun å komme i tale med kvinnelige velgere og en radikalisert ungdomsgenerasjon. Hennes politiske program virker også mer gjennomtenkt og virkelighetsorientert enn Sanders’, selv om de to har mange overlappende standpunkter.

Warren retter sitt skarpeste skyts mot den del av amerikansk samfunnsliv som Clinton hygget seg innendørs med, nemlig pengeveldet på Wall Street. Hun vil ikke bare skjerpe beskatningen for de rikeste, hun vil også stramme inn reguleringene på kapitalmarkedet. I en valgkamp kan hun neppe regne med mye drahjelp fra Wall Street. Men Barack Obama viste at mange bekker små kan bli til en stor å.

Når man kommer til nominasjonsvalgene på nyåret, vil den tyngste faktoren være svaret på det gjentatte spørsmålet: Hvem kan slå Trump? Ingen andre faktorer veier like tungt. Men svaret kan lett bli en felle, dersom man ikke tar hensyn både til personligheter og politikk.

Selvfølgelig finnes mange demokrater som foretrekker en høyst tradisjonell politikertype som Biden fremfor mindre forutsigbare reformatorer som Sanders og Warren. For 20 år siden ville neppe de to siste hatt noen mulighet til å bli nominert. Men særlig Warren øker nå sin oppslutning blant demokratiske velgere.

Fortsetter tendensen er det like sannsynlig som usannsynlig at hun når opp. Men nok en gang kan det være på sin plass å minne om at veien dit er meget lang. Warren må, i likhet med Clinton, også regne med hets og sjikane fordi hun er kvinne. Som vanlig leder Trump an ved å kalle henne Pocahontas (en myteomspunnet urfolksprinsesse fra 1600-tallet), fordi hun kan føre aner tilbake til den innfødte befolkning i USA. Presidenten vil ikke la en eneste anledning gå fra seg til å sjikanere den demokratiske presidentkandidaten, uansett hvem det blir.

Men Trump bør passe seg. Ikke bare mener et solid flertall av amerikanske kvinner at han både moralsk og politisk er helt uegnet som president. Men om Warren skulle bli nominert, og det er et åpent spørsmål, vil Trump møte en kandidat av et helt annet kaliber i debatter enn Clinton.

Warren regnes som en av Senatets aller skarpeste tunger, ved siden av at hun intellektuelt rager høyt over den sittende president. Bidens fordel mot Trump er et fotfeste i arbeider- og middelklassen, som hans familie kommer fra. Også mange innenfor minoritetsgruppene i USA, særlig afroamerikanerne, føler seg tryggere på Biden enn de andre kandidatene. Han var, tross alt, Obamas visepresident. Med forbehold om nye, store overraskelser kan sluttkampen hos demokratene komme til å stå mellom Biden og Warren.