Kommentar

Hvem har Oslo plass til, egentlig?

Det er ikke noen menneskerett å bo i Oslo. Men det er leit for byen vår at den ikke har plass til de som ikke tjener lite nok til kommunal bolig, og de som tjener for lite for å leie i det åpne markedet.

– Vi fikk ikke hjelp, sa 16-år gamle Maryam Amiri til Dagsavisen onsdag.

– Jeg føler at jeg ikke er verdt noen ting, sa Kemal Bakii til Dagsavisen i starten av september.

– Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, sa Kenneth Lødding til avisa i sommer.

Gjennom en rekke saker har Dagsavisen satt søkelyset på familier som faller mellom to stoler. Felles for disse tre tilfellene er at kommunen har vurdert at de ikke lenger har krav på å bo i det som har vært deres hjem gjennom flere år. Familien Lødding har plutselig fått en for stor leilighet. Familien Bakii har fått fast inntekt som overstiger grensa, og familien Amiri tjener visst også for mye for leiligheten de har hatt på Bjørndal i Oslo.

At det er rammer for hvor mye plass hver familie bør ha, og hvor mye de kan tjene for å få kommunal bolig, er rett og rimelig. Det er lite som tyder på at kommunen egentlig har gjort noe galt i disse sakene. Likevel sitter vi igjen med familier som opplever at de ikke er blitt sett eller hørt, som er urolige for framtida, og som sier de er sjanseløse på det åpne markedet.

Og det er ganske trist. I sommer kunne Nettavisen fortelle at leieprisene i Oslo er rekordhøye. Leiligheter i dårlig stand leies ut til blodpris. Og strengt tatt burde du egentlig vært så lur at du arver penger nok til egenkapital til å kjøpe en leilighet. Også det til en skyhøy pris.

Det er snart halvannet år siden byrådet la fram planen for en mer sosial boligpolitikk. Gjennom prosjekter som leie til eie, innsats for leie og etablererboliger, skal inngangen til boligmarkedet bli enklere. Og det er bra byrådet har en plan. Men det hjelper lite for familiene som nå må finne ut av hvordan de skal få råd til å bo i framtida. At byrådet la fram planen samtidig som de lovet en håndfull pilotprosjekter og en forsiktig start, som de kalte det, hjelper ikke de som faller utenfor akkurat nå.

I tillegg til at det trengs nye ordninger for å få på plass den mye omtalte tredje boligsektoren, så er det en stor mangel på kommunale boliger. Og det står barnefamilier i kø, kunne Dagsavisen melde i sommer. I en sånn situasjon må det prioriteres, og dermed blir inntektsgrensa tolket firkantet. Det er brutalt, og det skulle ikke vært sånn. Men hvilken familie skal du velge når du sitter og skal fordele for få kommunale boliger på for mange?

Også her kommer det snart en plan, nærmere bestemt en boligbehovsplan, som skal vise hvor mange kommunale boliger Oslo trenger. La oss håpe på vegne av de som deler skjebne med familiene Lødding, Amiri og Bakii, at planen også medfører rask handling. For det er nitrist at familier må forlate sine lokalmiljøer, og i verste fall flakke rundt mellom midlertidige bopeler mens de forsøker å leve et normalt liv.

Det er så mye snakk om at Oslo trenger en ny boligpolitikk, og at vi må få på plass en tredje boligsektor. Men sett fra utsiden framstår det som om det skjer relativt lite.

– Vi fikk ikke hjelp, sa 16-år gamle Maryam Amiri. Nav hevder på sin side at de har tilbudt dem hjelp. Det kan godt være. Men vi har et problem når vi har et system som ikke evner å nå fram til dem som trenger det.

Det er ingen menneskerett å bo i Oslo. Man kan jo bosette seg utenfor. Disse tre familiene kan helt sikkert søke seg til andre steder. Men det er et stort tap for byen vår at vi ikke har plass til dem.

Mer fra Dagsavisen