Hva jeg lærte av Sindre

«Kreft. Forhåpentlig helt ufarlig og borte nå», svarer jeg. De blir litt lange i maska, men så forteller jeg gjerne at det er en grunn til at jeg er åpen om min bittelille krefthistorie. Her er den!

Jeg sto i sola på Ekebergsletta under Norway Cup og kjente på et sår på nesa. Brått ble fotballtreneren ørlite bekymret for mer enn bare resultatet i kampen. Der og da tenkte jeg på en reportasje jeg hadde lest om Sindre Finnes, Erna Solbergs ektemann. Han hadde et sår i panna som ikke ville gro. Det viste seg å være kreft.

Jeg siterer statsministeren fra Se og Hør: «Det er mange som får denne typen kreft som følge av solskader, og her må vi bli enda flinkere til å beskytte oss». Og til VG: «Det kommer til å gå bra med Sindre, men som alle andre ble jeg engstelig da jeg hørte ordet kreft».

Om det ikke var for denne åpenheten, hadde jeg kanskje ikke reagert på såret mitt. I stedet gikk jeg rett hjem og bestilte legetime. En måned senere ble jeg laseroperert for det legen først trodde var noe annet enn kreft. Det kunne selvsagt ha vært riktig diagnose, men såret ble liksom ikke bedre.

I bakhodet hadde jeg fortsatt historien til Sindre Finnes. Derfor tok jeg ny kontakt med lege etter bare ti dager. Nå var det ikke lenger tvil. Sju sting og en noe maltraktert nesetupp senere, vet jeg at jeg har hatt kreft. En type som ikke er veldig farlig, men som likevel måtte bort. Om de har fått vekk alt, vet jeg ikke ennå.

I mellomtida har jeg gått rundt med plasterlapp over nesa. Gjennom et par strategisamlinger, møte på Statsministerens kontor (!), seks styremøter og hver dag på jobb, har nesa lyst opp som hos Rudolf. Det avstedkommer selvsagt mange artige spørsmål som jeg kanskje ikke hadde svart så seriøst på før. Gamle meg, før jeg leste om Sindre, ville kanskje spart folk for sannheten om hva som skjuler seg under tapen.

Jeg hadde garantert tenkt at dette var personlig og at det er en relativt ufarlig kreftform som svært mange får på grunn av solskader. Hvorfor skulle jeg snakke om det når det finnes så mange som er skikkelig syke av den fæle kreften? Mitt lille sår ville vært for lite for denne spalten, og kanskje hadde jeg svart alle som jeg gjorde til 12-åringen på fotballaget jeg trener? «Er du stukket av veps?», spurte hun. «Nei, jeg måtte en tur til legen», svarte jeg.

Sant nok, det også, men ingen advarsel for andre. Så i møte med voksne forteller jeg om såret som ikke ville gro og hva jeg lærte av åpenheten til Erna Solbergs ektemann.

Takk, Sindre, og god fredag til dere alle!