Hva er prosjektet vårt?

Jeg tror ikke jeg var alene om å våkne med blanda følelser dagen etter valget.

Som Oslo-boer var jeg glad og lettet over at byen min fortsatt skal styres av politikere som jobber målretta med å redusere både sosiale forskjeller og klimautslipp, og som har våget å gå til valg på vanskelige temaer som økt skatt og bompenger.

På nært hold ser jeg nesten daglig hva maktskiftet har betydd for østkanten: For ungdom som får sommerjobb i stedet for å reke gatelangs mens andre er på ferie, for barnas muligheter til å delta på sports- og fritidsaktiviteter, og for ungdommens jobb- og utdanningsmuligheter innenfor blant annet byggebransjen.

Dette er konkrete endringer til det bedre i hverdagen, like håndfaste som luftpartiklene ungene puster stadig mindre inn av etter at Raymond Johansen ble sjef i Oslo.

Gleden og lettelsen ble imidlertid tynnet ut av at valgresultatet var så dårlig for Arbeiderpartiet. Selv om velgernes dom samlet sett markerte en gledelig venstredreining i befolkningen, mot sentralisering av makt og rikdom, og for et taktskifte i klimakampen, har store deler av sosialdemokratiets grunnfjell rast ut.

Les også: De må rette skytset mot regjeringen og ikke mot hverandre.

Dette har ikke bare skjedd i Nord-Norge og på deler av Vestlandet, men også i hovedstadens egen utkant, i de østlige og nordlige bydelene. I bydelene Grorud og Søndre Nordstrand fikk for eksempel Folkeaksjonen nei til mer bompenger om lag 11 prosents oppslutning, på Stovner og Alna mellom 13 og 15.

For enhver som ikke har valgt å bruke hørselsvern de siste månedene, var dette som forventet. Men om man har lyttet til folk forstår man også at det handler om mer enn bare bompenger: Om å finne politiske svar på økende sosiale forskjeller, opplevelsen av ikke å være politisk representert, og følelsen av at politikk er noe som gjøres mot deg av politikere med politikk som levebrød og karriere, og som ofte glir videre til jobber i PR- og lobbyarbeid».

For Arbeiderpartiets del hører det nok med i evalueringen å se på måten man informerte om og forberedte det nye bomsystemet på, men også hva man kan gjøre for å involvere egen partiorganisasjon og bevegelse i mer enn det å drive kampanje. Uavhengig av sånne evalueringer er det imidlertid en annen diskusjon som presser seg fram, og som trolig vil settes enda mer på spissen i kommende valg enn det gjorde nå.

Hvordan skal vi klare å få ned klimautslippene før det er for seint, og hvordan sikre sysselsetting og velferd og bygge ny industri samtidig som vi blir et lavutslippssamfunn? Og hvordan sikre at det brede, sosialdemokratiske folkepartiet ikke lider samme skjebne som sine søsterpartier i andre land, der de i beste fall er blitt småpartier for storbyfolk, og noen steder ikke engang det?

Les også: Ap-topp angriper Venstre, men holder samarbeidsdøra åpen

Det tilsynelatende enkleste svaret på dette er å distansere seg fra det klimaengasjementet som nå vokser, særlig blant yngre velgere, og i stedet bli et talerør for dem som oppfatter klimaengasjement som en trussel. Det er i så fall en enkel oppgave.

Ingenting er enklere enn å snakke opp og forsterke den potensielle konflikten mellom oljearbeideren på Vestlandet og arkitekten innenfor Ring 3, eller mellom taxisjåføren og syklisten.

De av oss som synes deler av miljøbevegelsen tidvis opptrer provoserende klasseblindt, kan med letthet stemme i med Mohammad Usman Rana, når han dagen etter Lan Marie Bergs valgtale påpekte at det er lett å «elske bomringen» når man som han selv og Berg (og jeg) bor nært sentrum, «men ikke når man er alenemor på Mortensrud», og vi kan flire av formuleringen hans om at MDG ønsker å gjøre Oslos bysentrum til «et sted for fanatiske, single og barnløse hippier samt turister».

Men det enkleste er ikke alltid det beste. Om man gjør det litt mer komplisert for seg selv, kan man spørre hvor reell denne motsetningen egentlig er, og hvem som tjener på den.

Man kan også spørre seg hvem det er som har en politikk som gjør at alenemora på Mortensrud både kan få endene til å møtes, og at hun og barna hennes enkelt kan komme seg rundt i byen.

Det røde og det grønne – omfordeling og klimakutt, et ordnet arbeidsliv og et skikkelig kollektivtilbud – trenger ikke stå i motsetning til hverandre.

Les også: Arbeiderpartiet var den største taperen i 163 kommuner

Men om vi skal klare å overvinne slike falske motsetningsforhold og fiendebilder, kan vi ikke overlate den oppgaven til de politiske partiene alene: De folkelige bevegelsene som bærer og nærer de politiske partiene har et stort ansvar for hvilke konflikter de velger seg. Enkelt sagt må miljøbevegelsen bli mer klassebevisst, og arbeiderbevegelsen bli mer miljøbevisst.

Som Raymond Johansen har påpekt, er det å gå fra prat til handling på klima og miljø en risikosport for Arbeiderpartiet. I Oslo har partiet likevel valgt denne grena med viten og vilje, etter en lang, grundig og krevende intern prosess. At MDG har endt opp med mesteparten av æren for politikken, er ikke rart, for de har vært beinharde pådrivere for omstillingen, også i møte med massiv hets og trusler.

På sikt ville alternativet likevel ikke vært noe reelt alternativ for Arbeiderpartiet: Stadig flere kommer til å innse at klimakrisen ikke vil bli løst ved at vi alle fortsetter som før, og at endringene vi må gjøre kommer til å smerte, både på individ- og samfunnsplan. Politikernes oppgave blir ikke bare å koordinere og styre ressurser dit de har størst klimaeffekt, men å argumentere for og overbevise om at endringene vil bli enda mer smertefulle og vilkårlige dersom vi utsetter dem.

Denne gryende erkjennelsen vil også være en erkjennelse av at man ikke kan ha ambisjon om å være et styringsparti uten å ta lederskap i klimapolitikken.

Forhåpentligvis vil det også føre til at politikere som tør å stå for noe, og som tør å ta lederskap der de ikke nødvendigvis heies fram, i større grad blir belønnet – slik Lan Marie Berg ble ved valget i Oslo, med suverent flest personstemmer.

Trolig vil det også bli en helt avgjørende fordel å være raus og å kunne bygge brede, men tydelige lag, slik Arbeiderpartiet har bidratt til i Oslo. Her er det lite igjen av den arrogansen partiet tidvis har vært kjent for, og godt er det.

Dagen etter valget trumfet derfor følelsen min av glede og lettelse følelsen av nederlag. Kanskje, bare kanskje, klarer vi å endre kurs i tide, og redusere både klimautslipp og klasseforskjeller. Det er i så fall et samfunnsprosjekt jeg både kan stå inne og mobilisere for.