Husk Henning!!!

«Gratulerer med Lars- og Henning-dagen». Nei, nei, nei, det er nok nå, Facebook.

«Lars, alle vennskap er unike», slik begynte meldinga fra Facebook.

Det har jo datamaskinen helt rett i. «Men noen er helt spesielle. Her kan du se noen av minnene du og Henning har delt sammen siden dere ble venner på Facebook i dag for 2 år siden».

Ingenting er som automatisk generert nærhet. En maskin som spyr ut menneskelige relasjoner.

I hodet mitt begynte Barbara Streisands «The Way We Were» å spille. Strykere og harmonier. Om Henning og meg.

Stiften sklei plutselig over rillene. Et helt spesielt vennskap!? Really, Mark Zuckerberg? «Vennileum»!? Det er det Facebook kaller det. Men det er ikke en ting, det fins ikke noe sånt. Og var det virkelig det beste ordet du fant for det?

Men altså, Henning er en flott fyr. Vi trener et fotballag sammen, og har det sosialt og gøy sammen. Jeg er ganske trygg på at han vil si det samma om meg.

Jeg vil strekke meg så langt som til å si at potensialet for et helt spesielt vennskap er til stede.

Fyren er både oppegående, morsom og passe tørst – han er egentlig alt jeg ser etter i en mann – til at jeg kan se for meg oss i en hacienda eller på en strand i Sør-Amerika en ukes tid med Donald Fagen på anlegget og en flaske 23 år gammel rom på deling.

Noen kalde cerveza. Ja ja, absolutt. Men vi er ikke der ennå, Facebook. Så langt i «det unike vennskapet» strekker vår tid seg til en time hver onsdag i regn. Og noen bilder av guttunger med ball til digital distribusjon blant stolte foreldre.

Mens jeg har din oppmerksomhet, Mark. Denne bursdagstjenesten din. Jeg har nettopp vært gjennom en sånn Facebook-bursdag.

Og det er på mange måter hyggelig. Ja, overveldende, er det. Folk jeg aldri har hørt om utbasunerer sine varmeste hilsener til meg. Også er det selvsagt en del som jeg vet hvem er.

Det største problemet er når alle disse hyggelige menneskene skal takkes. Da sliter jeg, tommel opp til hver enkelt? En skrevet tilbakemelding, et takk?

Eller er det adekvat med et felles takke-telegram? Det som burde være bare bra, er nesten et bidrag til stress.

Det er forpliktelsen som dreper entusiasmen, for jeg må jo gratulere alle tilbake, og det er jo mange sjeler hver eneste dag. Mellom oss, Mark, så har jeg slutta med det.

Det er virkelig ikke mer enn en håndfull folk jeg oppriktig føler meg så nær at det er viktig og riktig å gratulere med dagen. Å gratulere alle i øst og vest og i hytt og vær er en sosial krykke. Og den opplevde verdien som avsender, er ikke all verden, må jeg innrømme.

Det er mer plikt enn kjærlighet. Mer automatikk enn omtanke. Mer maskin enn varme.

Og, ikke minst, det er garantert heller ikke mer enn en håndfull som forventer å høre fra meg på fødselsdagen. I hvert fall ikke Henning. Han sitter ikke oppe til midnatt for å få loggført meg i gratulasjonsprotokollen.

En annen ting ved disse gratulasjonene du har laget tvangstrøye av, er når du og dine datamaskiner minner meg på å fortelle folk «at jeg tenker på dem». Det er sikkert en betimelig påminning når det gjelder mutter’n.

Men for meg blir det kunstig når Facebook purrer på meg for å fortelle Rune Bjerke eller Arne Treholt at jeg tenker på dem.

Nei, jeg tenker ikke på dem. Ikke sånn.

Det er mulig det bare er meg. Men kanskje er vi milliarder som føler at du kommer litt tett på.