Hurtigruta til helvete

Båtene som bandt kysten og landet sammen, har gått på moralsk grunn.

En gang var Hurtigruta symbol på noe som var godt i Norge.

Båtene til Troms Fylkes Dampskibsselskap og Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab gikk langs «Norvegen», kystruta som både har gitt landet navn og mye av vår historie.

Fra 1893 bandt båtene Norge sammen, først fra Hammerfest til Trondheim, så fra Kirkenes til Bergen. Skipene som trafikkerte ruta blei helteskikkelser i seg sjøl, det samme blei mannskapet som leda folk og frakt gjennom den hasardiøse leia.

Etter hvert som bil, buss og fly har tatt over stadig mer av transporten mellom sør og nord, opprettholdt Hurtigruta sin ikoniske posisjon, nå som nostalgi og eventyrferiemål i tillegg til viktig lokaltransport mellom mange av stoppestedene.

Inntil koronaen avslørte at Hurtigruta for lengst burde vært flytta fra æresgalleriet til den nasjonale skammekroken.

Les også: Hurtigruten bytter ut omstridt cruiseskip – setter inn skip med norsk mannskap

For å rekapitulere helt kort: Som resten av turistnæringa, blei Hurtigruta hardt ramma av covid-19 nedstenginga.

De mottok sin del av ulike pakker, og prøvde som alle andre å starte opp noe som ligna på normal drift når grenser og næringer blei åpna igjen fram mot sommeren. Men så, mens Norge var nesten koronafritt, smalt nyheten om et nytt smitteutbrudd. På Hurtigruta som lå i Tromsø.

I kjølvannet av utbruddet blei det avslørt nærmest total omgåelse av smittevernprotokoller og varsling, i alle fall overfor de filippinske sjøfolka som utgjør store deler av mannskapet. Hurtigrutas opptreden blei slakta i rapporten de sjøl la fram, og politiet er i ferd med sluttføre sin etterforskning av selskapet.

Kort tid etter smalt det igjen.

Denne gangen knytta til Tom Cruise og den mye omtalte og bejubla filminga av scener til en ny «Mission Impossible»-film. Hurtigruta hadde leid ut en av sine båter som oppholdssted og hotell for filmarbeiderne som deltar i gigantproduksjonen. Antakelig er pengene Hurtigruta fikk betalt for dette en del av de regnestykkene politikerne har lagt til grunn når de setter av norske kulturmidler til denne typen internasjonale produksjoner.

Norsk natur i filmer som «Mission Impossible» skal gi norgesreklame, og innspillinga skal gi tilbake til Norge i form av kjøp av lokale varer og tjenester.

Problemet var at i tilfelle Hurtigruta, blei tjenesten levert av filippinske og andre utenlandske sjøfolk som jobber under lønns- og arbeidsforhold som er så skandaløst dårlige at det blei nettopp det, en ny skandale.

Jeg skulle ønske dette var enkeltsaker, grelle eksempler det gikk an å klistre på Hurtigrutas høyt profilerte eiere, Trygve Hegnar og Petter Stordalen, og så gå videre.

Dessverre er det ikke sånn.

Les også: «Du er fra Hollywood? La oss endre reglene så du får akkurat det du vil ha»

Duoen Hegnar og Stordalen fortjener all den pepperen de har fått og mer til, men de er dessverre symptomer mer enn årsaker til faenskapet. Ikke eier de så mye av selskapet heller.

Den reelle eieren av Hurtigruta er visstnok det private equityfondet TDR Capital, deres eierskap er basert i det helt kystløse Luxembourg, og dette selskapet er igjen eid av en hel skokk ulike investeringsselskap.

Herrene Stordalen og Hegnar framstår mer som frontfigurer enn eiere for selskapet som mottar over hundre millioner i koronakompensasjon fra fellesskapet.

Hurtigruta var som nevnt en gang et stolt symbol på transport og næringsvirksomhet i det nye Norge. Kanskje er det slik det er ennå.

Bare at det ikke lenger er noe å være stolt over.

Selskapet har gjort det internasjonale kapitalister alltid har gjort. De flytter kapital, folk og produksjon sånn at de kan tjene mest mulig penger og gi minst mulig fra seg.

De tjener åpenbart mest penger om de selger dyre reiser og tjenester til kjøpesterke nordmenn og vestlige turister, samtidig som de lønner fattige og rettighetsløse filippinere for å gjøre jobben. Hadde de betalt skikkelige norske lønninger til sjøfolka sine, ville reisene blitt dyrere eller profitten deres mindre.

Det er garantert det siste som bekymrer eierne av Hurtigruta mest.

Les også: Det er nesten ubegripelig

Forskjellen på nå og da er at mens Hurtigruta blei bygd opp som ei hovedtrafikkåre langs kysten vår, bygde vi også et samfunn hvor vi kollektivt sa nei til denne typen umenneskelig profittmaksimering. Vi bygde et samfunn med lover og regler som regulerte både arbeids- og næringsliv bort fra rovdyrkapitalisme. Og vi bygde samfunnet på en kollektiv moral, en solidaritet som sa at slik ville vi ha det, et samfunn bygd på fellesskap.

Reguleringene som stoppa rovdrifta fjernes nå en og en, og etter hvert som forskjellene vokser, og vi venner oss til å ha tilgang på billige varer og tjenester basert på andres luselønna arbeid, forsvinner også mer av solidaritetstanken. Det er ikke bare reiser med Hurtigruta som er bygd på sosial dumping og grov utnytting av utenlandske arbeidere.

Alt fra kurvene med norske jordbær i sommertida til de nye høyblokkene som reiser seg i norske byer, er produsert på samme måte. Vi fikk ikke unntak for at ungene skulle få drive normal idrett i sommer, men bygningsarbeidere, jordbærplukkere og andre lavtlønte blei fløyet inn for at produksjonen skulle gå som normalt.

Vi er blitt et samfunn som ikke bare bygger større forskjeller, vi ser ut til å hegne om dem i krisetider.

Det er ei skremmende utvikling, og det går fort. Når vi ser hva som har skjedd i andre samfunn som bytter ut fellesskap med internasjonal kapitalisme og større forskjeller på folk, er det ingen grunn til å være optimist. For samfunnet er det ei hurtigrute til helvete.