Humørløse tider

Det er veldig mye å le av. Men nesten ingen humor.

Det er snart ikke mulig å hvile en liten syrlig tå noe sted uten at noen føler seg tråkka på. Vi er i selvhøytidelighetens tid. Selvbevissthetens tid. I selvsensurens tid.

Hvis det ikke var for regjeringa og Fremskrittspartiet og tragikomikken hadde det ikke vært stort å le av. Lever vi faktisk i en umorsom tid? I en tid uten selvironi, uten selvdistanse. Og verre, i en prektig tid der det ikke er rom for å feile.

The New York Times, internasjonale mediers fyrtår, har kasta inn håndkleet. De legger ned sin tradisjonelle karikaturtegning i den internasjonale utgaven. De snur ryggen til en sjanger som sender folk i fengsel i ufrie regimer. I Vesten kan vi, men vi orker ikke. Det blir så mye bråk. Hjemme i USA har The Times kasta den i bøtta for lengst. En karikatur av den skandaliserte israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, hvis kone denne uka ble dømt for misbruk av offentlige midler, burde være innafor, uansett bruk av jødestjerna. Men nei, det ble støy og nå er sjangeren på dødsleiet. Selvsensur er dessverre ekstremt smittsomt.

Jeg er ganske trygg på at mangel på humor i et samfunn ikke er et sunt tegn. Jeg er rimelig sikker på at Romerriket på tampen var et samfunn der man tok seg sjøl svært høytidelig. Vitsene om dårlig-sittende togaer eller ufikse sandaler satt nok ikke løst. Nei, jeg tipper de var rike, mette, lettkrenka og prektige, alle mann. Som nå.

Nazistene? Jeg har aldri fanga opp at de hadde humor. Ikke veldig prega av selvironi og distanse til egne støvletter og hang til lorgnetter og dødningskaller. Kommunistene? Næh, det var nok ikke humor som preget dem heller, ikke i noen av dens avstøpninger. Den ble møtt med masse humor i det skjulte. Å se komikken i galskapen var livsviktig for folk. For å overleve. Kina? Det virker ikke som om tonen er så lett. Kanskje er mangel på humor et endetidstegn.

Hva med England, da, humorens hjemland? Landet som med det selvpåførte banesåret Brexit sies å være på randen av stupet. Ifølge min teori om regimer og kulturer på vei ned, skulle selv britene nå miste sin humor. Vel, det er i det minste noen tegn til det. Nylig ble britenes favorittkomiker Jo Brand meldt til politiet og etterforsket for en vits hun delte på radio. Kanskje ingen kjempemorsom vits, men dog en vits. Hun er som kjent en profesjonell vitsemaker. Det er det Jo Brand gjør. 24/7.

Det hun gjorde var å kommentere trenden med å kaste milkshake på ytterliggående rasister, som Nigel Farage og Tommy Robinson. Hvorfor bry seg med milkshake når man kunne kastet batterisyre, fleipet hun. Oppfordring til vold, ropte Farage. Vel. Jo Brand er britenes kanskje høyest elskede komiker. En stor dame med en enda større kjeft. En legende som i tiår har vært frekk mot alle. Men i 2019 altså en oppvigler. Politianmeldt. Etterforsket.

En måned tidligere fikk den populære BBC-programlederen (og komiker og forfatter) Danny Baker sparken på timen etter at han hadde twitret om den nyfødte sønnen til prins William og kona Meghan. Han delte et gammelt svart-hvitt bilde av et overklassepar som mellom seg hadde en sjimpanse i dress, stokk og bowlerhatt. «Royal baby leaves hospital». Vitsen handlet om den oppstyltede klesdrakten, om hvordan man i hodet sitt kanskje ser for seg at kongelige ankommer verden, men offentlighetens refleks knyttet det til morens genetikk, altså afroamerikansk. Baker sa sorry, men fikk sparken for rasisme. BBC kastet ham foran bussen. Ingen nåde når komikere tråkker feil. Ingen stand by your man. En resept på selvsensur.

Men jeg tar feil, britene har selvsagt ikke mistet sin humor. De velger jo Boris Johnson som ny statsminister.