Høyre-linjalen

Å brekke en linjal løser ingenting!

Den første gangen jeg skulle stemme, kombinerte jeg videregående skole med å jobbe nesten fulltid i en av byens to aviser. En av mine beste klassekompiser, som satt på pulten bak meg, hadde tidligere samme år kommet ut av skapet som Høyre-sympatisør, og jeg husker at jeg i en time snudde meg mot ham og knakk Unge Høyre-linjalen hans i irritasjon. Sett i ettertid er det ikke mitt stolteste øyeblikk.

Likevel var det i en gammel Høyre-avis jeg daglig skrev mine reportasjer. Både sjefsstolen og styrerommet hadde vært tett befolket av konservative politikere gjennom hele avisens 130-årige historie. En dag før valget støtte jeg på to nasjonalt profilerte Høyre-politikere i gangene i det slitne avishuset. En av dem, Petter Thomassen, hadde sittet som statsråd i to perioder. Det ble en kort meningsutveksling som jeg senere har tenkt mye på.

Jeg mistenker at jeg skråsikkert gikk ut nesten like hardt som da jeg knakk linjalen, men at jeg dempet meg etter hvert. Siden har jeg aldri hatt lyst til å knekke noen linjal igjen.

De to herrene kan ikke ha vært i tvil om at jyplingen kom til å stemme på et parti nærmere meningsinnholdet i byens andre avis, som i mesteparten av sin historie hadde vært et organ for Arbeiderpartiet. Likevel viste de respekt, lyttet og forklarte. Som et resultat fikk jeg en respekt for dem som mennesker og politikere som jeg har beholdt den dag i dag. De ga meg tro på at meningsbrytning, frie og uavhengige (om enn ikke verdiløse) journalister og sivilisert, politisk samtale hører sammen i et demokrati.

Min første arbeidsgiver var for øvrig 22 år da Christian Holtermann Knudsen 11. mai 1884 startet min nåværende arbeidsgiver, Dagsavisen, som Norges første arbeideravis. Tre år senere grunnla han Arbeiderpartiet. Avisen, som deretter i over 100 år, var eid av Ap, kom altså før partiet og politikken. Holtermann Knudsens viktigste motivasjon var egentlig ikke å gi ut avis, men å gi en stemme – og stemmerett – til arbeidere, kvinner og fattige.

Når jeg 135 år senere leser at politikerforakten øker og tilliten til seriøse medier faller, finner jeg verdi i å videreføre både tradisjonene fra arbeiderpressens grunnlegger og det jeg som 18-åring lærte av en kort samtale med to Høyre-politikere:

1. Vær åpen om dine egne verdier, men innse at også politiske motstandere kan være hyggelige, velmenende folk.

2. La demokratiet fungere. Å brekke en linjal løser ingenting!

3. Det er ikke tull når internasjonale kåringer viser at vi har verdens frieste presse, som tar egne avgjørelser uavhengig av påvirkning.

I mange andre land kunne ikke en 18-åring fryktløst fremmet sine avvikende meninger fra avisens meningsposisjon i møte med byens og avisens viktigste menn. God fredag og godt valg på mandag!