Hodejegerne

Det viktigste er hvem du kjenner.

Det var ikke hemmelig, har påtroppende sjef for Oljefondet Nicolai Tangen bedyret denne uka. Men seminaret hans var underlagt «Chatham House Rules», sa han klistret opp mot en vegg hos NRK.

Det er et interessant uttrykk, det beskriver altså regler nedfelt på 1920-tallet for møter i Royal Institute of International Affairs i London. Disse skal sikre at alle kan snakke uten å risikere å bli gjengitt utenfor. Trygghet for de innenfor sirkelen.

Når dette begrepet brukes uten omsvøp, vet du at du har med et visst sjikt i samfunnet å gjøre. Det er stammespråk, som definerer deg inn eller ut.

Første gang jeg kan huske å ha blitt bevisst uttrykket var i 2018. Da skulle jeg på studietur til Washington for å følge det amerikanske valget. Forelesningssalen på BI var stinn med folk fra forvaltninga, nærings- og organisasjonsliv og mediene da kursholderen la premisset for den forestående turen: «Chatham House Rules». Det som sies i gruppa, blir i gruppa.

Han kunne sagt «sitatforbud». Men det er så uelegant.

Begrepet som så selvfølgelig ble brukt av Tangen og min kursholder, er knapt å finne i hjemlige arkiv. Tretten ganger totalt i norske aviser. Og det er brukt i fem norske bøker i Nasjonalbiblioteket. Ja, og én gang i tidsskriftet Minerva. Jeg spurte et vilkårlig utvalg av mine beste venner. De ante ikke. «Høres veldig cricket ut», var nærmest mål.

Det er da også mangelen på folkelighet som har blitt Tangens akilleshæl i møtet med det norske, egalitære monsteret. Som altså ikke heter misunnelse eller jante, men er et instinkt om åpenhet og behov for tillit.

Vi liker å bli styrt av likemenn. Vel, kanskje er det litt jantelov å mene at lukkede eliteseminarer er emment, men det er bra det. Vi skal hevde oss, vi skal skyve fram brystkassa og ta plass, det er ikke så unorsk lenger, men det er også norsk å ønske et sterkt fellesskap. Egoisme utfordrer åpenbart det kollektive. Men noen er likere enn andre, også her.

Tangen har gjort som Tangen alltid har gjort, han har bygd nettverk. Mange av de som sto på hans referanseliste for oljejobben, var med på det skandaliserte seminaret. To av hans beste venner, regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og Henrik Syse, har vært det siden de gikk på Forsvarets russiskkurs seint på 1980-tallet.

Den ene sønn av Francis Sejersted, den andre av statsminister Jan P. Syse. Adelen ble avskaffet i Norge i 1814, men skulle Tangen først knytte seg til noen over de russiske glosene, traff han godt på stamtavlene. Året før hadde Tangen tatt ett år på Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen. Det fortelles at han brukte året godt som en «ekstrem relasjonsbygger».

Det fins et foto fra 1987 av Boris Johnson og den såkalte Bullingdon Club ved Oxford. Fotoet viser ti unge menn i sjakett, alle med i en lukket, en beryktet herreklubb. Med i klubben var to fremtidige statsministre, Johnson og David Cameron.

Men også en sjef for investeringsbanken Credit Suisse i Storbritannia. En adelig, fremtidig toppadvokat. En eiendomsmagnat fra en bank-familie. En direktør for apotekgiganten Boots. En TV-produsent og en finansjournalist. Mye makt på få hender.

«Back to University» var tittelen på Tangen-seminaret, tilbake til Wharton i Philadelphia, en av verdens aller mest prestisjetunge businesskoler. For skoler er den avgjørende arenaen for å bygge livslange nettverk.

De smarteste vet at det ikke bare handler om fag, men minst like mye om å knytte kontakter. Derfor kryr det av klubber og foreninger, av engere kretser, der det gjelder å være med. For å treffe de rette folka, som kan åpne dører om fem, ti eller 30 år. Det loves troskap. Og de møtes etter studiene i svært aktive alumni-foreninger.

NHH i Bergen er landets absolutte eliteskole. Hit flokker ungdom fra Bergen, Asker, Bærum og Oslo – «det er ingen hemmelighet», har prorektor Linda Nøstbakken uttalt om rekrutteringsgrunnlaget. I vest knyttes varige bånd. Kommer man utenfra ender man gjerne opp samme sted.

Som Kapital fortalte om direktør i Apple Norge, Amund Hamre fra Nordfjordeid, for noen år tilbake: «Der fikk han et nettverk av mennesker som fortsatt er hans venner i Oslo». Lista med mektige folk i Norge med bakgrunn fra NHH er lang som et vondt år. Blant dem er sjefredaktørene i DN og Aftenposten.

Ordet korrupsjon er nevnt den siste uka om Tangens opplegg. Det blir for vulgært og gjennomsiktig. Norsk nepotisme er ikke banal som penger i fôret eller jobber til svogere eller bestevenner, den tida er forbi, forteller en direktør meg. Det er for farlig.

Men ringen utafor de næreste, er sterk valuta når det skal rekrutteres til jobber. Denne sfæren er vanskeligere å få øye på for brysomme journalister. En tjeneste er den neste verdt. For noen er dette nærmest instinktivt. «De får det inn med morsmelka», sier direktøren med bakgrunn fra NHH til meg.

Vi er ikke vant med dette i Norge, derfor reagerer vi så sterkt, sier en tidligere statsråd. Hen mener det er undervurdert hvor mye nepotisme som fins i Norge. Uformell makt – bakromsmakt – utøves i store monn.

At noen har snakka sammen er ikke bare en klisjé på Arbeiderpartiets mekanismer. Det er slik makt utøves. På overflaten er det formelle prosesser når verv, stillinger og posisjoner skal fylles. «Det opprørte meg da jeg kom inn i politikken og så dette», sier hen. Venner av lederne ble valgt. Men politikken er råere enn den ser ut, mediekjøret brutalt: «Man blir trygghetssøkende». Det er menneskelig natur å fylle opp rundt seg med trofaste, trygge folk man stoler på. Som passer ryggen din.

Nettverk er en forutsetning, i næringslivet og i politikken. Utfordringen, som både direktør og eksstatsråd peker på, er at kunnskapen om det ikke er likt fordelt. Det er en «uuttalt kunnskap», men en bevissthet som går i arv. Det står ikke på pensum. Ingen forteller deg at du ikke kommer noen vei uten nettverk.

Tangens hoffbygging er vanskelig formelt å gjøre noe med. Men se hvordan en åpenhetskrevende presse og dagslys, får de inviterte til å løpe unna. Problemet med og for den nye, norske adelen av makt og penger er at den over tid igjen kan bli en svak, innavlet kultur.

Finansavisen summerte opp for noen år siden adressene til direktørene i selskaper på Oslo Børs. Av 67 i Oslo og omegn bodde 62 på Oslo vest eller i Asker og Bærum. Én bodde øst for Akerselva. Da Finansforbundet sjekket for to år siden, hadde seks prosent innen finans innvandrerbakgrunn, mot 15 i andre bransjer. Like barn leker kanskje best, men monokulturer er ikke bærekraftige.

Lignelsen om frosken i kjelen er god. Et bilde på at man ikke merker små, gradvise endringer. Tangen-saken har avslørt mange store frosker, som ikke innser at vannet rundt dem i kjelen er blitt farlig hett.