Historieløs brobygging

Når Ketil Solvik-Olsen nå vender tilbake fra sitt eksil i USA, viser han tydelig ambisjoner om å ta opp kampen med Sylvi Listhaug om ledervervet i Fremskrittspartiet.

Pinsevennen fra Rogaland har i likhet med Listhaug skrevet en bok.

I motsetning til sin nestlederkollega er han en samlende politiker som kunne ha funnet seg godt til rette både i Høyre og KrF.

Blant svært mange i disse partiene nyter han stor respekt. I Høyre og KrF vil det bli jubel om en så balanserende og faglig dyktig politiker igjen finner sin plass i regjeringen.

Det er interessant å se hvordan Frps fremste brobygger argumenterer for at Frp og KrF egentlig kjemper for de samme verdiene.

Dette utgangspunktet bruker han til å fremme en sterk kritikk av tidligere partileder Knut Arild Hareide. Solvik-Olsen peker på at KrF har vektlagt familien og sivilsamfunnet som et fundament i sitt samfunnssyn, akkurat som Frp.

Han skriver: «Jeg har møtt Hareide i noen bedehus, utenom valgkamp. Vi tror på den samme Gud. Vi tror på Jesus som veien til frelse. Jeg har partivenner som er prester, predikanter, misjonærer. Men nå får de høre at de har et dårlig verdisyn. Hareide sier det for å forsvare sin kursendring. I kjølvannet står mennesker som føler seg verdimessig degradert.»

Mange vil nikke anerkjennende til Solvik-Olsens harmoniserende argumentasjon, men etter min mening er han på tynn is.

Vår nære historie viser at det ikke er så problemfritt som Solvik-Olsen vil ha det til når han trekker frem felles tro som et etisk politisk fundament.

For noen uker siden holdt jeg foredrag i Notodden menighetshus, som ligger rett ved siden av byens flotte kirke. I menighetshuset finner man også kirkekontorene. Som de fleste andre slike steder er det på veggene gjort plass til et bildegalleri av alle prestene som har tjenestegjort i soknet.

Billedrekka i Notodden er spesiell. Her finner man portrettet av Ludvig Daae Zwilgmeyer, sokneprest i Nesodden fra 1929-1934. I sin tradisjonelle prestedrakt ser han ut som de øvrige prestene, men billedgalleriet lyver.

På et avgjørende punkt skilte Zwilgmeyer seg ut. Allerede i 1933 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Ti år senere var han en av nazibiskopene i Norge.

I Knut Jordheims bok om Notodden er Zwilgmeyers argumentasjon for å gå inn i NS gjengitt: «Jeg følte en trang til et etisk formet program, som kunde samle folkekraften og dermed folket nasjonalt om de store verdier vi eide i kultur og kirkeliv. Dette mente jeg å finne i Nasjonal Samlings program, og blev altså medlem den 1ste sept. 1933. »

Ketil Solvik-Olsen vil raskt hevde at det er forskjell på nazismens og Fremskrittspartiets ideologi, men det er ikke hovedpoenget. Bak de vakreste ord om felleskap og felles tro, kan det skjule seg store variasjoner i politiske valg.

Det må være en soleklar plikt for politikere å kunne argumentere med at verdisynet til en mulig politisk samarbeidspartner er så på kollisjonskurs, at det ikke er mulig å inngå et samarbeid. Hareide kan kritiseres for mye for hvordan han kjørte prosessen i KrF, men kritikken fra Solvik-Olsen er ikke det som bør plage han mest.