Hevnmotivet i politikken

Er det Vestens skyld at noen østeuropeere ikke liker innvandrere?

Du har kanskje opplevd det selv: Et forbilde – en far, en mor eller en superstjerne – viser seg fra sine mindre flatterende sider og et helt verdensbilde går i grus.

Forbildet mister sin overmenneskelige aura, men ikke bare det – ikke sjelden fortsetter reisen lukt ned til rennesteinen, der samfunnets snyltedyr hører hjemme.

Kjærlighet blir til hat, nesegrus beundring til bunnløs forakt og alt som en gang var kilde til funklende øyne, forvandles til irritasjonsmomenter, endog mordønsker.

Det siste er kanskje å dra det litt langt, men fadermordet har vært et klassisk motiv i litteraturen helt siden Kong Ødipus giftet seg med sin mor og drepte sin far – ifølge psykoanalytikeren Freud fordi alle barn/foreldre-forhold inneholder denne spenningen mellom hat og kjærlighet.

Men mord foregår også utenfor de beste familier.

Enhver nyansatt, spesielt i akademia, bør sikte mot å begå i hvert fall ett fadermord på sin læremester i løpet av karrieren. Hvis ikke har læremesteren vært en dårlig læremester.

Hva har dette med høyrepopulister i Ungarn å gjøre, spør du kanskje.

Ganske mye, viser det seg, hvis vi skal tro forfatterne Ivan Krastev og Stephen Holmes. I sin nye bok «The Light That Failed» forklarer de hvorfor tidligere østblokkland har omfavnet illiberale politikere og vendt ryggen til Vesten.

Etter murens fall for 30 år siden ble østeuropeere fortalt at det ikke fantes noe alternativ til den liberale modellen i Vesten.

For mange passet det utmerket, fordi det var det de hadde drømt om i mange tiår under kommunismens åk. I stedet for å finne sin egen vei, begynte de å etterape den vestlige levemåten.

En Sannhet ble byttet med en annen Sannhet, som fikk kallenavn som amerikanisering eller globalisering.

Men mennesker trenger valg, om så bare illusjonen av å ha valg, mener Krastev og Holmes, og tar en liten Freud:

«Sønnen ønsker å bli som sin far, men faren sender et subtilt budskap tilbake om at sønnens ambisjoner er utenfor rekkevidde, som fører til at sønnen begynner å hate sin far».

Det er i dette lyset vi kan lese Maria Schmidts (den ungarske presidenten Viktor Orbans sjefideolog) uttalelse om at «Vi ønsker ikke å kopiere det tyskerne gjør eller det franskmennene gjør, vi ønsker å gå vår egen vei».

For hvem vil være en dårlig kopi når du kan være en original?

Spesielt når originalen du kopierer fortsetter å hamre inn at dens levesett og verdier er moralsk overlegne.

Noe fundamentalt endret seg etter finanskrisen i 2008. Vesten var visst ikke ufeilbarlig likevel.

Det førte ikke bare til at selvbildet raknet i Vesten, men det skapte fragmentering, traumer og selvransakelse i Øst-Europa også. Når en kandidat kan vinne et presidentvalg i USA nesten ti år etter finanskrisen ved å hevde at amerikanerne er de største taperne av amerikanisering og globalisering, er det ikke unaturlig at noen utenfor har oppdaget svakheten i modellen noe tidligere.

Politisk og økonomisk ustabilitet i Vesten startet jakten på alternativer i Øst-Europa.

Og det har altså mange ledere funnet i kampen mot EU, globalisering, klima, innvandring, homofile og andre «unasjonale» uromomenter. Slik viser de fingeren til Vesten, samtidig som de prøver å lokke tilbake mange av innbyggerne som har flyktet til utlandet.

Etter murens fall opplevde Øst-Europa en «brain drain» uten like – de unge, friske, urbane og velutdannede dro til Vesten på jakt etter drømmelivet. Mellom 1989 og 2017 dro for eksempel hele 21 prosent av bulgarerne til utlandet – tilsvarende tall i Latvia og Litauen er 27 og 22,5 prosent. Bare «taperne» blant de unge ble igjen.

Pluss mange eldre og konservative. Og ingen av dem lager særlig mange barn.

Det er i et slikt lys vi også må tolke den massive motstanden mot innvandring og asylsøkere, spesielt etter flyktningkrisen i 2015. Mange østeuropeiske land lider av «demografisk panikk», for å bruke forfatternes ord. «Innvandring er overgivelse for oss … Vi ønsker ungarske barn», som Viktor Orbán ville formulert seg.

Det er derfor Orban og co hamrer inn budskapet om at Vest-Europa har mistet seg selv og sin kulturelle identitet.

Populister i Warszawa og Budapest har snudd flyktningkrisen i vest til «en markedsføringsmulighet for øst», som Krastev og Holmes skriver. De østeuropeiske populistene er blitt en viktig inspirasjonskilde for likesinnede i Vesten, typer som eks-Trump-rådgiver Steve Bannon, som har kalt Orban en «helt» og den «viktigste mannen på scenen akkurat nå».

Det er den ultimate hevnen: Vi er nå de ekte europeerne. Hvis dere vil redde dere selv, må dere kopiere oss.

Som Orban sa i en tale i juli 2017: «For 27 år siden her i Sentral-Europa trodde vi at Vest-Europa var vår framtid; i dag føler vi at vi er Europas framtid».

Det høres ut som dårlig nytt. Vi trenger et bedre forbilde.