Hashtag shut the fuck up

De fleste kriser rammer få, men fortjener at alle bryr seg og hever stemmen. Ikke denne.

Årets pandemi rammer mange, men krever at flest mulig holder kjeft og lytter godt.

Når jeg skriver dette, har det gått fire dager siden det først kriblet i halsen. Siden har kribling blitt smerter og tørrhoste gjort meg støl i magen.

Det kjennes som noen har lagt meg flatt på gulvet, bundet mine hender og føtter, og banket meg opp med et balltre.

Jeg får ikke test og vet ikke om jeg har korona, men her i heimen forskanset vi oss fra første kribling.

Vi er mange som er både for syke og for friske til å testes eller behandles. Enda flere er vi som er redde for å spre smitte. Vi har alle noen vi er ekstra bekymret for.

Ekspertens råd etter brutalt fall i aksjemarkedet: Dette ville de gjort med 100.000 kroner nå (+)

Vårt felles ønske er at det dødelige viruset skal stoppes på en måte som til syvende og sist koster oss minst.

Problemet er at viruset er helt nytt. Ingen vet nøyaktig hvordan det oppfører seg og dermed hva som tar knekken på det. Så sent som 4. februar skrev denne avisen: «Innen midten av mars snakker vi nok ikke om dette lenger».

Sitatet tilhører lege Wasim Zahid, som mente viruset verken var «så farlig» eller ville bli et problem i land med moderne helsevesen.

Samme virus har siden drept 3500 mennesker i Italia, Frankrike har innført portforbud og britiske helsemyndigheter ber folk ta farvel med sine kjære på dødsleiet over Skype.

Zahid er ikke alene om å ha bommet stygt. For tre uker siden anslo Folkehelseinstituttet at under 100 nordmenn ville være smittet innen påske, noe direktør Camilla Stoltenberg har beklaget. Vi har estimert feil og vi kommer til å estimere feil, sa hun i forrige uke.

Kommentar: I løpet av en uke er Norge forvandlet til noe uvirkelig

Spørsmålene vi er avhengige av gode svar på, er mange. Men vi har med et nytt virus å gjøre, som ingen kjenner fullt ut. Noen blant oss har derimot bedre forutsetninger til å finne svar.

Mye står og faller på at vi gjenkjenner disse og gir dem det rommet de trenger. At fellesskapet legger til rette for dem som har den mest relevante kompetansen.

Det er naturlig at forskerne, legene, våre fremste kapasiteter innen samfunnssikkerhet og beredskap har ulike metoder i prosessen.

At de som på oppdrag fra og på vegne av oss, arbeider med å finne løsninger, er uenige underveis.

Da må ulike syn og hensyn veies opp mot hverandre, med et mål om å finne de løsningene vi til enhver tid kan stå mest inne for. Vi andre må vise tillit.

Nei, jeg mener ikke at du og jeg skal tie. I en krise der isolasjon er foreskrevet medisin, trenger vi som samfunn å holde kontakten.

Vi må bruke de midlene vi har til å dele bekymringer, trøste, tenke sammen og se fremover. Den offentlige samtalen er viktig nå. Men rundt spørsmål det kreves en kompetanse å svare på, er det viktigere enn noen gang at vi uten innsikt, har store ører og øyne, men liten munn.

Les også: Barneministeren om sårbare barn: – Ja, jeg er bekymret

Dette er ikke tiden for synsing og ukvalifisert gjetning.

Skyttergraver og store bokstaver vil ikke redde oss nå. Våre veivisere trenger arbeidsro og deres budskap må ikke drukne i støy.

Hashtagen #staythefuckhome – som ble startet opp av en tysker som reaksjon på at Tyskland på det tidspunktet ikke hadde avlyst store arrangementer – har gått viralt den siste uken.

Her til lands er den mye brukt til å kjefte på hverandre. Det såkalte hytteforbudet var knapt innført da feedene var fulle av hissige formaninger om hvor idiotisk det var å reise på hytta.

Folk som selv sitter i karantene utløst av feriereiser etter virusets frembrudd, henger ut og ler av dem som hilser på naboen over gjerdet og kjøper en dorull for mye.

Influencere og samfunnsdebattanter fyller det offentlige rom med gjentakelser og besserwisserheter.

De som vet minst, roper høyest.

Etter at lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg tirsdag gjestet Debatten på NRK, var sosiale medier igjen fulle av store munner og små ører. Hennes syn falt i dårlig jord hos mange.

Jeg så programmet to ganger, lyttet nøye på hennes bekymringer og forslag, etterfulgt av svarene fra helsemyndighetene. Interessant, skremmende og komplisert.

Men når selv ekspertene innrømmer at egne spådommer og dertil løsningsforslag er langt fra garantier, er det umulig for oss andre å konkludere. Skråsikkerhet er et privilegium ingen av oss har.

Allerede før direktesendingen var ferdig, var imidlertid dommen fra de selvutnevnte ekspertene på sosiale medier klar. Skremselspropaganda som burde vært sensurert, var manges raske konklusjon.

Redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen, der egne spalter er viet til vitnesbyrd og andakt, meldte på Twitter at han var «alvorlig i tvil om det er riktig av NRK å skremme opp den norske befolkningen ytterligere i en så alvorlig situasjon».

Samfunnsdebattant og entertainer Kjetil Rolness delte den første i en siden lang rekke facebookinnlegg, med repetitiv latterliggjøring av Nyborg

VG-kommentator Astrid Meland minnet Facebook om at også forskere blir redde og pekte på Vær Varsom-plakatens punkt 9. Ved å slippe til forskeren, viste visst ikke NRK «hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser».

Listen over dem som hevder å sitte på kunnskap vi andre tørster etter, er lang, og gjør at innvendingene fra de få med relevant kompetanse og erfaring drukner før de når frem.

Sosiale medier er, i både gode og dårlige tider, en forlengelse av livet ellers.

I disse isolasjonstider fungerer de som vårt eneste møtested, et torg der vi har møtt opp for å snakke med hverandre. Vi befinner oss nå i en situasjon der vi ikke vet hvilken vei vi skal ta videre derfra.

Les også: Har tilbudt smittevernsdrakter til Helsedirektoratet

Hvordan vi trygt kan komme oss gjennom og hjem. Vi er avhengige av å få med oss den til enhver tid oppdaterte informasjonen om krisen. Kart over enveiskjørte veier og trygge ruter. De fleste av oss vet lite om det som har inntruffet og det er vanskelig å få oversikt der vi står i en klynge på bakken.

Håpet er at de som har bedre sikt, skal vise vei. Helst før vi mister for mange av dem vi kom sammen med og gjerne mens vi ennå har noe å komme hjem til.

Så lenge en voksende gjeng med engstelige og forvirrede sjeler hytter med nevene, løfter opp plakater og roper sine innfall i hver sin ropert midt på torget, blir det vanskelig å få øye på det utslitte hjelpekorpset som står og deler ut brosjyrer på stand.

Da spørs det om vi ikke trenger hashtag shut the fuck up.