Håpets sommer i Istanbul

Tyrkias Recep Tayyip Erdogan tapte slaget om Istanbul. Det kan bety at presidentens jerngrep rundt nasjonen er i ferd med å løsne.

At flere titusener opposisjonelle tok til Istanbuls gater denne uka for å hylle 49-årige Ekrem Imamoglu etter at han offisielt ble innsatt som ordfører i Istanbul, gjør 2019 til en håpets sommer i Tyrkia. En barriere er brutt og en æra kan gå mot slutten. «Den som vinner Istanbul vinner Tyrkia», sa en offensiv Recep Tayyip Erdogan etter at lokalvalget i Istanbul ble annullert i mars. Da hadde presidentpartiets kandidat Binali Yildirim tapt mot opposisjonens mann med knappe 14.000 stemmer, og Erdogan hevdet at det skyldtes organisert kriminalitet og tyverier av valgsedler. Erdogans påfølgende krav om gjenvalg ble nok et eksempel på hans maktmisbruk, men kan også ha vært dråpen som fikk strømmen til å snu i Bosporos. Imamoglu vant Istanbul med over 800.000 stemmer. Den historiske mobiliseringen kan bety slutten for den konservative linjen som har fått Erdogans motstandere til å tegne omrisset av en leder som gjennom diktatoriske grep har ført Tyrkia i retning kalifatet.

I en årrekke har Erdogan trukket Tyrkia mot et farlig skyggelandskap gjennom forfølgelse og fengsling av journalister, redaktører, forfattere og andre som kjemper for ytringsfrihet og demokrati. Det store og sammensatte landet som har bein i to verdensdeler og enda flere kulturer og religioner, ikke minst med kurderne som utpekt hovedfiende, har lenge vært på sammenbruddets rand. Det er et land som er blitt rystet av Erdogans utilslørte maktnavigering i et regionalt opprørt politisk hav, i klem mellom blant annet EU, USA, Russland, Iran og Syria. Det har ført til at han systematisk har ført krig ikke bare mot kurdiske PKK og regimemotstandere som predikanten Fethullah Gülen, men også mot journalistikken, ytringsfriheten og til sjuende og sist også valgfriheten. Forfølgelse av organisasjoner og enkeltpersoner er blitt ytterligere forsterket i kjølvannet av det mislykkede kuppforsøket i 2016, som Erdogan utpekte nettopp Fethullah Gülen for å stå bak. Rapporter om at tyrkiske opposisjonelle er blitt kidnappet i utlandet og ført hjem til tortur i Tyrkia er dessverre tydelige tegn på hvilken tilstand landet befinner seg i.

Det ydmykende store gapet i stemmer mellom Erdogans AKP, som har hatt makten i presidentens hjemby i flere tiår, og det republikanske folkepartiet CHPs Imamoglu, kan tyde på at selv Erdogans egne tilhengere har fått nok. Til og med bydelen Usküdar på Istanbuls asiatiske side, Erdogans eget nabolag, valgte bort bysbarnets kandidat til fordel for Imamoglu. Men han mistet selvsagt ikke gunsten i løpet av bare tre små måneder alene. Det er en ulmende rekke av årsaker som ligger til grunn for valgnederlaget mot en ordførerkandidat som for bare noen måneder siden var et ubeskrevet blad. En ting er Yildirim selv, 16 år eldre enn Imamoglu og etter hvert satt og familiært belastet gjennom diskutable forretningsforbindelser. Men viktigere er Erdogans gradvise overtakelse av nasjonens største og etter hvert eneste medier, store fjernsynsstasjoner og aviser. Forfølgelsene har gjort ham sterk i øyeblikket, men også ført til forvitret lojalitet over tid. Når hans evige forsvarstaler og demagogiske nasjonalistiske utfall får stå blottstilt og uimotsagt, nører det oppunder opposisjonen. Og som en skjebnens ironi startet denne uka rettssaken mot Gezi Park-demonstrantene denne uka, samtidig som Erdogan måtte erkjenne at han har tapt Istanbul.

Mange Tyrkia-eksperter, blant dem skribenten Kemal Ozturk, peker i The New York Times på håndteringen av demonstrasjonene på Taksim-plassen og i Gezi-parken i 2013 som den første store sprekken i president Recep Tayyip Erdogans politiske fundament. Det som skulle være en fredelig protest mot et nytt planlagt kjøpesenter i Gezi-parken, utviklet seg til en blodig demonstrasjon mot Erdogan. Fem tusen ble skadd og fire ble drept. Flere av de 16 tiltalte, blant dem den tidligere Cumhuriyet-sjefredaktøren Can Dündar, har flyktet Tyrkia, vel vitende om at de skal dømmes til livstid uten ankerett. Denne farsen av en tiltale er for mange selve beviset på Erdogans forfølgelse av det han regner som politiske motstandere og menneskerettighetsforkjempere. «Rettssaken viser hvor langt man kan strekke og misbruke det juridiske systemet for å gjennomføre denne politiske heksejakten», sa Amnesty Internationals Tyrkia-ekspert Andrew Gardner da rettssaken startet, ifølge NTB.

Og likevel, på grunn av at Erdogans parti AKP måtte se Istanbul som den siste av de store tyrkiske byene gå tapt i et jordskjelv av et lokalvalg, øyner menneskerettighetsforkjemperne nytt håp. «Håp» var også slagordet til CHP og Ekrem Imamoglu. Partiets valgstrateg Ates Ilyas Bassoy har sett til USA og hvordan den høylytte og ilske kritikken mot Donald Trump i stor grad provoserte tilhengere og gjerdesittere i Trumps favør. Bassoy valgte heller å omfavne Erdogans tilhengere med fornuft og saklig argumentasjon, mens Erdogan derimot spilte den høylytte kritikerens rolle i sine angrep på CHP. Og slik falt presidenten for eget grep. En svale gjør riktignok ingen sommer, men det skal som kjent bare en gnist til for å tenne en brann. Tapet av Istanbul og en betent rettssak sett i lys av en ny tid gjør håpet brennende.