Handlenett eller internett?

Vi skanner for harde livet.

Jeg står i lang kø i kassa på Matkroken-butikken min og lar blikket hvile på avisstativene. Disse tynne lefsene av papir som henger med ørene nedover, mimrende om en tjukk, mangesiders storhetstid.

Denne dagen med overskrifter som at Donald Trump påstår han har hørt en annen mann gråte, at NAV burde hørt folk gråte litt før de fengslet dem, at Syria nok en gang gråter.

Alle disse store hendelsene og krisene som preger våre liv, og som får deg til å tenke på verden, helt til du kommer på at du skal skanne varene dine selv og at verden får gråte så mye de vil, her må det jobbes.

Jeg hadde samme dag vært på IKEA og strevd med en feilmelding på skanner-systemet, fordi jeg ikke skjønte at maskinen spurte om jeg hadde husket begge flatpakkene til kommoden. Flau og nedrig føler du deg observert av tre ansatte som skuler bort på deg fordi de tenker du muligens har lyst til å stjele eggedeleren «Slät».

De hjalp meg til slutt. Men nå sto jeg alene på min selvbetjente nærbutikk, nok en gang med ansvar for egen handling og var glad for å slippe å vente på en eldre med bedre tid og som har lyst til å slå av en prat med den hyggelige kassamannen. For folk vil prate, det vet de som jobber i varehandelen.

Jeg var tidligere denne uka leid inn til å jobbe for HK-dagen 2019 om bærekraft og kompetansereformer for medlemmene til Handel og kontor. Ifølge forbundsleder Trine Lise Sundnes vil 30.000 butikkansatte miste jobben de ti neste årene.

Klassekampen skrev forrige uke at arbeidsminister Anniken Hauglie sitt svar til HK var at NAV står klare til å ta dem imot. Denne uka er det vel ingen som har lyst til å bli tatt vare på av NAV uansett hvor arbeidsløs du er. Da får du fotlenke og forbud mot å dra til Sverige. Eller er det så ille?

Mest sannsynlig er NAV styrt av roboter om ett år og kan ta en mye bedre avgjørelse rundt EØS-regelverket enn dem som er ansatt med hjerte. Litt for kaldt hjerte i denne saken.

I en kronikk i forrige uke skrev Camilla Tepfers fra InFuture og Håkon Haugli i Innovasjon Norge om studier gjort ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som viser at maskiner kan forutsi domsavgjørelsene i 79 % av sakene. Robotene inntar rettssystemet som igjen gir mer rettferdige dommer.

UDI erstatter saksbehandlerne med roboter, du kan allerede bruke roboten Ada i visse type saker. Drømmen for dem som er inne i UDI-systemet er nok selvbetjente skranker. Sånn blir det ikke. Robotene er geniale på mange plan. De er ikke sure rett før lunsj og de er 100 % for likestilling.

Roboter bør derfor ønskes velkommen over alt. Men hva med dem som da jobba der før? De skal jo ha en jobb. Selv om vi skal pumpe opp milliarder på nytt oljefelt, kan ikke alle stå og se på at robotene jobber på ute i Nordsjøen. Men fortvil ikke. Det at det praktiske arbeidet gis til maskiner gjør at vi mennesker får bedre tid. Det er her kompetansen kommer inn i bildet. For vi liker menneskelig kontakt.

Det er derfor alle hoteller har begynt å skrive personlige kort til sine overnattende og klesbutikker på nettet legger ved et brev med navnet ditt og takker for bestillingen. Små gleder og hint om at mennesker står bak. Der jeg kjøper mine rundstykker, på Baker Hansen i Kirkegata i Oslo, er det litt sånn.

Jeg føler det er verdt å bruke 15 kroner mer på noe som er laget av kvinnene bak disken og som vet at jeg liker litt for mye vann i den doble americanoen min, mens de har en glutenfri samtale med småbarnsmoren bak meg i køen.

Jeg går heller dit enn å taste inn burgeren på en skjerm hos Max og bli omgjort til et tall på en skjerm.

Jeg hørte om en alvorlig syk pasient som hadde havnet på et aldershjem med ufaglærte og ingen var fagorganisert. Det var muggen stemning der og lite hyggelig å være. Pasienten fikk samtlige til å organisere seg. Tariffoppgjør høres unektelig ganske kjedelig ut, men deilig å ha når man ser hvordan streiker utvikler seg over resten av verden for tida.

Det mange er frustrert over på aldershjem er at det er nok folk til å ta seg av de demente og alvorlig syke, men ingen har tid til å snakke med dem som er friske. Det samme gjelder for de fleste som frykter å bli erstattet av maskiner.

Det er ingen grunn til panikk, visstnok. For husk på at menneskelig kompetanse ikke kan erstattes. Den må bare økes.

Som de sa på HK-dagen: Folk tror det er oljen og realkapitalen vi tjener mest på, men det er feil; det er humankapitalen som bygger landet. Det må stå noen ved IKEA-kassa mi og si fra til meg at jeg gjør ett eller annet galt.

Ellers lager jeg helt stopp i systemet. Samme stopp som du føler når du skal taste inn et kidnummer. Om vi regner ut hvor høy timelønn hver og en av oss legger igjen når vi taster inn kid med 127 nuller, hadde vi blitt forbanna. Men det er derfor Vipps sniker seg inn i livene våres og ber oss skanne regningen og teller nullene lett som en plett. Mine unger får sikkert iris-skanning eller spytting i DNA-analysering, så de skal le av kidnummer på lik linje som min generasjon lo av telexen.

Men hva bruker vi den tida vi sparer på at en app leser kidnummeret vårt? Hvor blir det av tida vi sparer på å handle den ene genseren på nett, og får den kjørt som en bitte liten pakke i en stor eksosvennlig varebil? Hvem gir oss tida roboten har spart for oss?

Jeg aner ikke, selv om mobilen min sa at jeg hadde brukt den 14 % mindre i forrige uke. Hvor gjorde jeg av de prosentene? Jeg burde lest en bok. Jeg rakk kanskje lese Morgenbladet, som bare hadde 14 % innhold på grunn av interne konflikter.

Jeg vet i hvert fall ikke hvem som tjener på at jeg gjør jobben selv i kassa. Men godt kjent med de ansatte er jeg blitt, med min spesialtilpassede hjelp for å skanne inn leverpostei.