Kommentar

Gull, svette og vold

Alle veier i Afrika fører til Johannesburg – byen av gull, bygget med migrantarbeidernes svette. Og vold.

Siden midten av august i år har Sør-Afrika igjen vært rammet av en serie angrep mot utlendinger, og deres eiendom. Angrepene har funnet sted flere steder i landet, men spesielt i Johannesburg, og skal særlig ha gått utover nigerianere. I tillegg til å ha tvunget borgere fra en rekke afrikanske land på flukt inne i Sør-Afrika, har hendelsene skapt en diplomatisk og økonomisk krise på kontinentet.

Så hvordan kom man dit at Sør-Afrika, landet som hele kontinentet sto bak da det kvittet seg med mindretallsstyre for tjuefem år siden, nå refses for sin behandling av andre afrikanere? I Europa sier man at alle veier fører til Rom, i Afrika går alle veier til Johannesburg.

På isiZulu kalles byen eGoli, byen av gull. Det har den vært siden gruvedriften tok til her på slutten av 1800-tallet. Men gullet ville blitt under jorden om det ikke var for generasjoner av migrantarbeidere i gruvene, først fraktet med hest og kjerre fra det omliggende landskapet, deretter med tog, buss og lastebiler fra nabolandene.

I dag er arbeidsstyrken i gruvene i hovedsak sørafrikansk, men byen av gull drives fortsatt videre med den uformelle arbeidskraften til småhandlere, sjåfører og håndverkere fra hele kontinentet. Det samme gjelder andre byer i Sør-Afrika. Det er vanlig å anslå at det kan være et sted mellom to og fire millioner mennesker i Sør-Afrika med pass fra et annet afrikansk land.

Like lenge som gullet er blitt hentet opp fra jordas indre i denne delen av Sør-Afrika, har den mangfoldige arbeidsstyrken også vært rammet av indre konflikter. Gullet betød rikdom for noen få, og undertrykkelse og vold for mange. Migrantarbeiderne, de fleste av dem menn, bodde i bydeler der tusenvis bodde tett i såkalte «hostels», avskåret fra sine egne familier.

Ved overgangen til flertallsstyre i 1994 fryktet man full borgerkrig mellom forskjellige grupper i disse områdene. Særlig var konflikten mellom de to sørafrikanske gruppene xhosa og zulu betent, men det var også misnøye med det store antallet migrantarbeidere fra nabolandene.

Etter 1994 fortsatte gruvene rundt Johannesburg å trekke migrantarbeidere, men nå kom også næringsdrivende og arbeidssøkende fra områder lenger unna Sør-Afrika, som Nigeria. Og det kom flyktninger, blant annet fra Den demokratiske republikken Kongo. I selve byen tok de over sentrumsbydeler som Hillbrow og Jeppestown, og skapte på samme tid en sydende kulturell smeltedigel og en beryktet og brutal krimhovedstad.

I årene som fulgte ble disse nye migrantene sporadisk angrepet av sørafrikanere. For selv om apartheid var borte, var den enorme ulikheten mellom fattig og rik, og brutaliteten dette førte til, fortsatt der.

Det hele toppet seg i 2008, da opptøyer brøt ut i slumbyen Alexandra, like nord for Johannesburg. 62 mennesker ble drept. Volden var spesielt rettet mot mennesker fra Malawi, Mosambik og Zimbabwe, men også 21 sørafrikanere mistet livet. Daværende president Thabo Mbeki satt til slutt inn hæren for å stoppe volden, for første gang siden 1994.

Angrepene mot utlendinger i Sør-Afrika følger gjerne et kjent mønster. Migranter angripes i Alexandra og Jeppestown ved Johannesburg, eller i Durban på østkysten, eller i Cape Towns enorme slumbyer. De blir angrepet der de bor, ved «hostels», ved busstoppene eller ved små salgsboder.

De fysiske angrepene følges av plyndring. Så kommer fordømmelsen fra andre afrikanske land, hvis borgere er målet for angrepene, og eventuell evakuering. Denne gang, som før, er det spesielt Nigeria som reagerer. Sør-Afrika har måttet stenge sin ambassade i Lagos etter at sørafrikanske interesser kom under angrep i Nigerias største by. Angrepene skal ha vært hevn etter at nigerianske butikker brant i Johannesburg. Også andre land har protestert, og anklager nå Sør-Afrika for å ikke ta angrepene mot utlendinger alvorlig.

Men det er ikke Nigeria, et land som ligger et halvt kontinent borte, som er hardest rammet av den sørafrikanske fremmedfrykten. For land som Botswana, Lesotho og Swaziland, som fortsatt har en betydelig del av arbeidsstyrken sin i Sør-Afrika har opptøyene, og den følgende evakueringen av innbyggere, en umiddelbar økonomisk effekt.

Ikke minst fordi disse landene også får det meste av sin varetransport gjennom sørafrikanske havner. I Lesotho og Botswana frykter man varemangel fordi trailersjåfører ikke tør kjøre gjennom Sør-Afrika. Også naboland som Namibia, Mosambik, Malawi, Zimbabwe og Zambia har en del av sine borgere i Sør-Afrika, og en økonomi som er tett forbundet med kjempen i sør.

Forrig helg endte et møte hvor politikerveteran Mangosuthu Buthulezi forsøkte å roe angrepene mot utlendinger, med en demonstrasjon mot de samme gruppene. Utover det kan situasjonen se ut til å ha roet seg noe. Men fremmedfrykten, en stadig kompanjong til den enorme ulikheten i det sørafrikanske samfunnet, ligger like under overflaten.

Det er denne ulikheten som fortsatt er den største utfordringen for regjeringspartiet ANC og president Cyril Ramaphosa. For selv om både migrantarbeidersystemet, den sosiale ulikheten og brutaliteten den avføder, kan spores tilbake til apartheid, er det partiet som har styrt Sør-Afrika de siste tjuefem årene som må ta ansvaret nå.

Mer fra Dagsavisen