Grønt, hvitt og brunt

Jeg beklager. Den grønne skjorta jeg har på meg når jeg skriver dette er en trussel mot alt det som er fint med Norge.

Jeg glemte meg helt, og tok på meg en grønn skjorte i dag. Enda verre: Jeg sendte et av barna i barnehagen med en grønn genser.

Slik går vi rundt i hver vår hverdag, sønnen min og jeg, og bidrar til «religiøst, totalitært åk».

Til at det «pågår en islamisering av Norge, nå i det» sosialdemokratiske organet Dagsavisen og i en barnehage på Kampen i Oslo.

Det som står innenfor sitattegnene i avsnittet over, er ordrett hentet fra nettsiden rights.no, fra en tekst skrevet av Hege Storhaug.

Teksten handler om den nye uniformen til de Vy-ansatte, som ble presentert denne uka.

Ingressen på den lille saken lyder slik: «Vy presenterte i dag den nye uniformen til sitt personell, og hijab er på kvinnens hode, pluss vid kåpe. God natt, Vy. God natt, Norge».

Storhaug reagerer altså på at Vy har tatt høyde for at en muslimsk kvinne kanskje en dag vil ikle seg arbeidstøyet deres. Hun ser ingen «turban, kippa eller annet», men altså en hijab. Og konkluderer med at den kulturelle revolusjonen ruller taktfast videre over Norge.

Enn så lenge er ikke teksten sprøere enn det vi er blitt vant til fra det holdet.

Hege Storhaug ser islamisering og steining og halshogging rett rundt hjørnet hver eneste gang hun ser en hijab, det må offentligheten ha lært seg å leve med på dette tidspunktet.

Men denne gangen har hun mer på lager. For tror du ikke Vy har valgt å profilere seg, som det heter på nytale, med fargen grønn?

«Dertil har Vy valgt en grønnfarge – som skal mache (sic) de grønne togene – som er profeten Muhammeds favorittfarge», skriver hun.

Og trekker straks den eneste mulige konklusjonen av fargevalget:

«Og man nekter fremdeles for at det pågår en islamisering av Norge, nå i det statlige selskapet Vy?»

Eller i Dagsavisen, for har du ikke på deg grønn skjorte? Hæ? Hæ?

Og har ikke vaktsjef sannelig også på seg grønn skjorte, ser jeg når jeg skuer utover lokalet? Og hva med den søte lille kulturkrigeren din i barnehagen? Og den lua di er grå, sier du? Jeg ser noe grønt i den, altså.

Du skal faen ikke komme her og nekte, du er en av dem, er du ikke?

Dette kunne jo ha vært gøy, på en «nå har det tippa over for dama, så nå kan vi slutte å bry oss om det hun skriver»-aktig måte. Men det er ikke gøy.

Ikke så lenge hun får penger fra den norske staten for å se spøkelser på høylys dag. Det norske regjeringspartiet Frp sørger for at det hvert år kommer millionstøtte til den konspiratoriske bloggen, 1,8 millioner til neste år.

Human Rights Service, som Storhaug og partneren Rita Karlsen kaller seg, får støtte som et «nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet». Som altså advarer mot fargen grønn, fordi den var Muhammeds favorittfarge.

HRS har fått nesten 25 millioner kroner av staten siden 2005, viser en gjennomgang fra Filter nyheter.

Det er faktisk ingen spøk. Det er heller ikke greit. HRS bidrag til integrering av innvandrere til Norge blir stadig vanskeligere å se. Og det kan ikke være statens rolle å bidra til at konspirasjonsteoretikere tjener penger på å lire av seg fjaset sitt.

Det var Lucia-dag i barnehagen, så heldigvis kunne de ansatte kle min sønn i den hvite skjorta vi hadde sendt med ham. Puh, islamiseringen var avlyst!

Det var først da jeg så ham gå rundt i ring i den lille gården i barnehagen – med jakka godt kneppet igjen for å skjule at jeg selv er en livsfarlig bidragsyter til den kulturelle revolusjonen, selvsagt – at jeg så det: Den store, hvite skjorta lå som en kjortel over den lille barnekroppen.

Den lille gutten min så ut som en liten imam der han gikk rundt og sang med sin fineste stemme.

Hadde det ikke vært for de statlige overføringene til Hege Storhaug og henne sylskarpe observasjoner, ville jeg aldri ha sett faresignalet. Jeg ville ha kjørt på med grønne gensere og latt gutten låne mine skjorter på Lucia-dagen, og den feirer vi jo faktisk hvert eneste år!

Jeg lover: Jeg har lært av mine feil. Jeg skal heretter bare ha på meg klær i rødt, hvitt og blått.

Eller brunt. Det må være en farge Hege Storhaug kan leve med.