Grønn strøm

For litt over 10 år siden jobbet jeg i et stort børsnotert norsk selskap. På et tidspunkt ble vi kontaktet av et firma som ville selge oss papirer på at strømmen vi kjøpte var fornybar. Fenomenet var mindre kjent den gangen og jeg tok et møte med dem for å høre hvordan det fungerte.

Opprinnelsesgarantier for strøm, kalles det og det er et tilleggsprodukt som de som produserer strøm fra fornybare energikilder som vannkraft, vind eller sol, kan selge til forbrukere og industri. De kan ikke lage flere slike garantier enn de lager strøm for. Dermed skal en forbruker som kjøper et slikt papir kunne si at «strømmen jeg bruker er ren»

Etter å ha fått salgspresentasjonen spurte jeg om det ikke var slik at over 95 % av norsk strømproduksjon var fornybar? Jo, det var den. Så da kan jeg anbefale min arbeidsgiver å kjøpe garantier for de siste fem prosentene av vårt forbruk, så er vi rene og pene? spurte jeg. Da ble det amprere stemning. Dette ville ikke selgerne gå med på. Vi måtte kjøpe papirer for hele forbruket vårt. Også for de over 95 prosentene som var og fortsatt er norsk vannkraft. Ordningen skal nemlig gi produsenter av kraft motivasjon til å produsere mer fornybar. Jeg la tilbudet i skuffen.

I dag har dette produktet grepet om seg og norske kraftprodusenter selger opprinnelsesgarantier til bedrifter og industri i andre land. Land som ikke har samme høye andel fornybar kraft som vi har.

Dette er selvsagt god butikk for norske strømprodusenter som – all den tid nesten all norskprodusert strøm er fornybar – kan selge produktet sitt «to ganger». Men er det rimelig å be norske forbrukere og bedrifter om å kjøpe dette? Vi har bygget opp samfunnet vårt med en skyhøy produksjon av fornybar strøm. Så skal strømmen i min – eller i norsk kraftkrevende industris – stikkontakt plutselig være skitten, fordi noen i et annet land har kjøpt et papir av en norsk strømprodusent. Ikke strømmen, bare papiret. Varedeklarasjonen sier ikke noe om hva som rent faktisk kommer ut av stikkontakten din.

Det nesten magiske som skjer er nemlig at om du bor i en norsk fjelldal med en foss som er lagt i rør, så vil strømmen du bruker i huset ditt bli «skitnere og skitnere» jo flere opprinnelsesgarantier kraftverket ditt selger til andre. Plutselig er det tysk brunkull som lyser opp huset ditt på Vestlandet, mens en tysk bedrift kan si den bruker ren, norsk vannkraft. Dette er selvsagt bare på papiret. Strømmen du bruker kommer fra samme kilde som før. I verste fall fører dette til at industri som tidligere ville vurdert å etablere seg i Norge på grunn av tilgang til ren kraft, etablerer seg i utlandet. De kan jo bare kjøpe norske garantier. Kostnaden kan bli norske arbeidsplasser, skatteinntekter og industriell utvikling.

Jeg venter nå på at flere skal ta i bruk denne lønnsomme ideen. Teksten du leser skrives på det danske ferieparadiset Bornholm. Her på øya har bøndene lagt om til økologisk landbruk i mye større grad enn i Norge eller resten av Danmark. Hva om de begynte å selge opprinnelsesgarantier ved siden av maten de produserer. Da kan norske forbrukere kjøpe norske burhøns eller svinekoteletter med danske garantier for økologisk produksjon og dyrevelferd. De bornholmske landbruksvarer kan deretter selges lokalt på Bornholm uten slik garanti. Ideen er gratis.