Grisen før jul

Frossen ribbe til jul er en liten pris for en bedre verden.

En gang spiste vi den maten vi hadde. Og midt på vinteren var ikke det rare greiene. Pinnekjøttet på vestlandet var sammen med fenalåret restene av høstens slakt.

Kjøtt så tungt salta at det holdt gjennom de mørkeste månedene uten å bli for bederva.

Lutefisken likeså, salta og preservert. Langt sør trakk man fersk torsk av fjorden til julaften, og lengst nord ei julekveite. Men ferskt kjøtt var nesten ingen forunt til jul, annet enn på de aller største gårdene på østlandet.

Der produserte de korn nok til at de kunne fø en julegris og slakte til pølser, medister og juleribbe. I 1835 fantes det bare åtti tusen griser i hele landet.

Det blei ikke juleribbe på mange norske bord av den bestanden.

Mye har skjedd siden nettene var lange og mørke og de norske mattradisjonene blei forma. I 2016 slakta vi over halvannen millioner griser i Norge, men sjøl dette er ikke nok til å dekke hungeren etter sprø svor på julaften.

I tillegg importerer vi tre hundre tonn fersk svineribbe fra Tyskland.

Det er nok kjøtt til å fø godt over en halv million nordmenn på julaften. Denne voldsomme kjøttimporten, i all hovedsak fra Tyskland, skyldes ikke mangel på innenlands ribbe, men at den norske ribba, ofte solgt til latterlig lave priser, har vært fryst. Og i kjøleskapets og fryseboksens tid krever visstnok nordmenn nyslakta gris på julebordet.

Sjøl ville jeg ikke rørt et stykke svinekjøtt på julaften om jeg fikk betalt for det. Det kommer verken fra religiøs eller landbrukspolitisk overbevisning, men at jeg som vestlendinger flest, er godt planta i pinnekjøttpartiet.

Den sterke lukta av salt lam gir meg mer julefred enn alle sølvguttenes salmer til sammen.

Men nyheten om den massive ribbeimporten, åpner en langt viktigere diskusjon enn den årvisse delingen av landet etter julemat. Hvor lenge kan vi forlange å ha ubegrensa tilgang til all verdens matvarer året rundt, helst ferske og til en billig penge, før verden går til helvete?

En gang var det brei politisk enighet om at Norge burde være mest mulig sjølberga i matveien.

Det er lenge siden nå, og sjøl om det fortsatt blir snakka om i Stortinget under den årlige landbruksdebatten, er det mest ord. Norske griser og kyllinger fôres på importert soya og korn i stor skala, norsk korn duger etter sigende knapt til å bake grovbrød av, og frukt, grønnsaker, kjøtt og andre ferskvarer i butikkdiskene er dyrka og avla verden rundt.

Og det kjennes godt. Godt å kunne ha råd til en hel indrefilet fra en okse fra Uruguay eller Botswana, spise physalis og ananas i stedet for innskrumpa epler og tørre blåbær, for ikke å snakke om å ha tilgang på ferske grønnsaker og gourmetmat fra det franske, spanske og italienske kjøkkenet.

Og så er det jo sånn at vi vil eksportere mat sjøl, ikke bare fisk, men Jarlsbergost og aller helst også norske gourmetprodukter til de franske, spanske og italienske kjøkken.

Og vil du eksportere må du importere, bordet fanger i internasjonal handel. Ideen om sjølberging høres like bakstreversk ut som å prøve å få melka tilbake på flasker eller fargene bort fra fjernsynsskjermen.

Like fullt er jeg overbevist om at det er rett. Ikke fordi jeg frykter en ny Napoleonskrig hvor Terje Vigen igjen må ro over Skagerrak for å hente korn, den eldste argumentasjonen for sjølberging.

Og heller ikke fordi vi alle skal bli bybønder som dyrker våre egne grønnsaker i hagekasser og slutter å spise kjøtt av overbevisningsgrunner, som de mest ihuge miljøvernerne.

Jeg tror sjølbergingstanken er det mest miljøvennlige og solidariske tankesettet vi kan ta med oss inn i ei framtid med overbefolkning, ulikhet, utbytting og klimaendring, på nasjonalt nivå.

Vi trenger ikke tørre å tenke nytt, såkalt nytenking belønnes og overprises hver eneste dag. Vi må våge å tenke gammelt for å møte framtida. Og den gamle tanken om sjølberging handler ganske enkelt om å fø seg sjøl og samfunnet sitt på de naturressursene man har tilgjengelig, år etter år.

I norsk sammenheng betyr det å dyrke mest mulig av den lille marka som lar seg dyrke i landet vårt.

Det betyr å satse mer på beitedyr som sau, ku og geit, og mindre på oppdrett av kylling og svin. Det handler om å foredle de råvarene vi har mye av, raffinere dem og utnytte dem, enten det er bær, frukt, grønnsaker eller vilt det er snakk om.

Og så handler det sjølsagt om å selge overskuddet der vi kan bidra til verdens matvareproduksjon på en fornuftig måte, i all hovedsak handler det for oss om fisk, og importere det som er nødvendig for et variert og fornuftig kosthold.

En mer sjølberga matvareøkonomi vil kreve en del av oss. Først og fremst må vi antakeligvis ofre overfloden. I alle fall av noen varer.

Vi kan ikke alltid kunne velge alt og billigst mulig. Noen varer vil være sesongvarer, enten de kommer fra Norge eller utlandet. Mat vil bli dyrere, i alle fall en del typer, kjøttvarer særlig. Det har de fleste råd til. At kjøttdeig og svinekoteletter selges til samme kilopris, i reine tall, som det kosta på åttitallet, er en konstant fornærmelse både mot økologi og bønder. Det samme er den ekstremt lave verdien som settes på lammekjøtt, melk og andre produkter fra norske bønder.

Mange vil bli forbanna når prisene stiger, forskjellen i matvarepriser sender allerede mange nordmenn over grensa til Sverige for kjøtt og flesk hver helg. Det får våge seg. Staten kan bruke momsfritak, subsidier og skatter til å sikre at folk flest har råd til både salt, grønnsaker og kjøtt i gryta. Om politikerne tør.

Vi lever i en verden hvor befolkninga vokser og vokser, mens naturressursene vi har til rådighet er konstante.

Massivt storindustrielt landbruk overutnytter jorda og vannet, og skaper dyr vi helst ikke vil vite av før vi spiser dem. Matvarehandelen i verden før ikke de som sulter, men overfør de som allerede er stappmette.

Mange trenger mer, mens vi trenger mindre for å ta bedre vare på den maten vi har, enten det er i kjøleskapet hjemme, på de store lagrene av lammeslakt eller i naturen rundt oss.

Jeg tror ikke slike problemer kan løses med individuell handling. Da handler de siste dagers hellige, mens vi andre fortsetter som før.

Endring skjer gjennom rammebetingelser og politikk. Å heve opp målet om mest mulig sjølberging igjen, er det mest solidariske og framtidsretta vi kan gjøre. Opp mot det er det å måtte nøye seg med ei frossen ribbe til jul en liten pris å betale.