Kommentar

God haisommer

«Drømmeværet er her!». Slik lød det med lykkelig utropstegn i VG en dag midt i juni. Det burde stått mareritt.

For noen fantastiske uker vi har hatt i juni. Tørt og varmt, og badevannet har vært lunkent. På Blindern i Oslo er det meldt om fem dager med nedbør og bare tre-fire dager der snittemperaturen har ligget på eller under normalen.

Det har vært rekordvarme over hele landet. Nå er det aller best å være menneske med lange, lyse kvelder. Tropenetter med bobler i glassene.

Høysommer! Men mest er det haisommer. 

Les også: Frykter sommerstengte fødeavdelinger i pandemien: – Går på sikkerheten løs (Dagsavisen +)

Som en usynlig fare i vannet, sniker klimaendringene seg innpå oss. Klare for å bite mens vi er svimeslåtte av varme, lykkelige og fulle av tilværelsens letthet.

En supersommer er dessverre ingen velsignelse. Det er et rødglødende faresignal om at noe er galt.

Det har allerede gått to år siden vi hadde tidenes tørkesommer her hjemme og hetebølger slo ut hele Europa. Det var den varmeste sommeren som noen gang var målt på kontinentet. To år er lenge når ekspert sier at vi nå har et halvt år på å snu.

Varmen her hjemme er dog vårt minste problem. Verre er det med den hetebølgen som har herjet i nordøst, over russiske Sibir. Temperaturer på mellom 30 og 40 grader i et område vi forbinder med kulde.

I mai var gjennomsnittemperaturen ti grader høyere enn normalt i visse deler av dette enorme området. Vinteren der oppe har vært den mildeste på 130 år, ifølge Guardian. Permafrosten tiner og slipper ikke bare ut klimagasser, men truer med å ødelegge byer som er bygd på den evige isen.

Skogen dør eller brenner opp. Det er nok til å kjenne at rosévinen vokser i munnen.

Sibir-heten bidrar til å holde kloden på ubønnhørlig, stø kurs mot nok en ny varmerekord i 2020. Til tross for at kollektivet på jorda gjorde noe helt uten sidestykke i våres og slo av motorene, og stoppet nesten helt opp, vil temperaturøkningene bare fortsette.

De åtte varmeste årene som er målt i verden er i fallende rekkefølge 2016, 2019, 2015, 2017, 2018, 2014, 2010 og 2013. Lite å gjemme seg bak for den som håper på tilfeldighetene og at klimaet alltid har vært i endring.

2020 vil kile seg inn et sted øverst på den lista. Med 99,9 prosents sikkerhet, ifølge USAs eksperter.

Det er en annen ekspert som har gitt oss fristen på et halvt år. For et par uker siden kom Det internasjonale energibyrået (IEA) med en rapport. Der skriver direktør Dr. Fatih Birol om det mange av oss har sett på som koronaens unike mulighet: «Regjeringer har en én-gang-i-livet mulighet til å omstarte økonomiene (...) ved å akselerere overgangen til en mer robust og renere energiframtid».

Det han sier er at NÅ er øyeblikket, den unike muligheten er her til å investere tungt i en ny retning som også skaper vekst og arbeidsplasser, til å rigge om systemet. Altså det energisystemet som er i ferd med å knekke jordas bærekraft.

Rapporten gir 20 konkrete, grønne forslag til verdens ledere. Å bruke mer penger på olje- og gass er ikke på lista.

Men det har nettopp vært responsen fra den norske regjeringa og fra store nok deler av opposisjonen. Fete skattefordeler har smurt den skarpe kanten koronaen burde vært for norsk oljeutvinning.

Den unike anledninga til omstart, ble ikke brukt.

Nå fortsetter investeringene i oljeleting. Midlene i krisepakkene til grønn omstilling og bærekraftig omstart av økonomien har vært forsvinnende små. Norske politikere har gjort stikk i strid med IEAs forslag og gitt oljenæringa ei framtid, mens Dr. Birol trykker på alarmen og gir verden et halvt år på å gjøre drastiske grep slik at forbruket av fossil energi ikke stiger igjen.

Norge har ikke vært med på løsninga, og er man ikke del av den, er man en del av problemet.

Få er et bedre bilde på stutum-holdninga som rår enn selveste nestlederen i Senterpartiet, Ola Borten Moe. Han er medeier i et oljeselskap og tillitsmann i framskutt post for et parti som mest sannsynlig er i regjering om ett drøyt år. Han kalte ropene på grønne grep for svada i en kronikk nylig: «Etter mitt skjønn bør det grønne skiftet handle om å fortsette og forsterke det vi allerede gjør, knyttet til å bli stadig bedre og mer ressurseffektive», skrev han.

Mer av det samme, altså. Ingen stimulerende subsidier til grønn innovasjon.

Han syns det er fjollete. I hans øyne skal alt være rasjonelt, regningsbærende og konkurransedyktig. Dessverre tar han for gitt den mest kritiske faktoren: at vi har tid.

Borten Moe er haien i vannet. En stor, farlig hvithai med mangel på reell forståelse av hvor akutt problemet vi står overfor er.

Sommerteateret i Frognerparken: «Replikkene fra publikum tas på strak arm» (Dagsavisen +)

Og det hjelper lite at miljøvernminister Sveinung Rotevatn (V) denne uka kunne skryte av at utslippene her hjemme går noe ned, når vårt viktigste nasjonale instinkt er å holde stø oljekurs og bidra til det grunnleggende, globale problemet.

Ledere innen politikk og næringsliv er fanget i en mentalitet. De virker mest opptatt av «i dag», når en hel generasjon frykter at det ikke kommer et «i morgen».

For regjeringa var ikke krise mulighet, slik IEA oppfordret til. Men folket er i endring, skal vi tro NRKs nye måling. Den viser at nesten halvparten av oss vil akseptere like kraftige tiltak for å stagge klimaendringene som for å stoppe koronasmitten. Og tre av fire ser klimakrisa som like eller mer alvorlig enn den pågående pandemien. Den politiske kostnaden ved å gjøre drastiske grep, kan være mindre enn antatt.

Trist å måtte mase om disse klimaendringene, nå som vi hadde det så hyggelig.

Vi hadde jo fortjent litt fri, litt bedøvende åndsfraværenhet etter at koronaen har vært en stein i skoen en hel vår. Men stein i skoen er ingen ting mot en hvithai over nakken.

Mer fra Dagsavisen