Gjelda til Kielland

Det er 10.000 milliarder grunner til akkurat nå å minnes «Alexander Kielland», som gikk rundt for 40 år siden.

Fredag kveld tennes det lys i hundrevis av hjem. Kanskje i tusenvis. De kom fra hele Norge, disse mennene.

Men særlig fra kysten i sørvest. De var fra Haugesund og Sola, eller litt lenger øst fra, fra Vanse på Lista eller Kristiansand og Vågsbygd. Og vi skal ikke glemme de mange utlendingene som jobbet og døde der ute.

Brorparten var menn med livet foran seg, i 20- og 30-årene. De etterlatte etter de omkomne oljearbeiderne er blitt mange.

De som var fedre, kunne i dag ha vært bestefedre og oldefedre. 123 av de 212 om bord omkom i ulykken 27. mars i 1980. 30 er aldri blitt funnet og har fått en evig våt grav.

Tragedien lever i minnene. Smerten fortsetter i generasjoner som kjenner savnet av en far eller en bestefar man aldri fikk.

Det er vanskelig å overvurdere den innsatsen den generasjonen menn gjorde for oss alle i Nordsjøen. I stupmørket. I vinden. Midt i et frådende hav mange mil fra land. Og i 1980 var det fortsatt teknisk nybrottsarbeid som ble gjort. Det var pionervirksomhet.

I NRKs fine serie «Hele historien» om Kielland-ulykka fortelles det om hvordan standarden var dårlig. Boforholdene elendige. Og sikkerheten var åpenbart ikke god nok. Det ligger 30 kropper på bunnen et sted i et evig vitnemål om dette.

Pionerarbeid er ofte farlig arbeid. Og rundt 280 menn har mistet livet ute i Nordsjøen. Rundt halvparten av dem den mars-natta i 1980. Men mange liv gikk tapt, også før Kielland, i kampen for å tvinge naturkreftene under seg i leitinga etter olje. Et titall dykkere, men de fleste i helikopterulykker.

Den første i 1973. I 1977. I 1978. Det var dødsulykker på rigg i 1975, 1976 og 1978.

Her bilder fra forsøkene på snuing og den senere senkingen i 1983. Plattformen ble senket med 50 kg sprengstoff, og sank på 712 meters dyp i Nedstrandsfjorden, nord for Stavanger. To tidligere snuoperasjoner var mislykket. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Det krever ikke stor fantasi for å forstå at det å sette seg på bussen til jobben, inn i helikopteret, for oljearbeiderne, bokstavelig talt var forbundet med livsfare. Det var med den vissheten de dro på jobb for blant andre Phillips Petroleum og Norge.

Uten innsatsen i Nordsjøen, uten olja der ute, er det vanskelig, om ikke umulig, å tenke seg det moderne Norge. Det svarte gullet skapte verdens beste land. Et land så eventyrlig rikt, med en velstand uten sidestykke i menneskehetens historie, men heldigvis klokt fordelt og forvaltet av sosialdemokratiets årvåkne ledere. Også det uten sidestykke i historien.

Olja har skapt det samfunnet den avdøde samfunnsmedisineren Per Fugelli diagnostiserte slik overfor Dagsavisen:

«Hver eneste morgen bør vi synge gledessalmer til vår herre, til Gerhardsen, til oljen i Nordsjøen. Vi er avsindig heldige i dette landet. Og hver jævla dag burde vi prise oss lykkelige over at vi har et land å overføre til barna og barnebarna våre som er så løfterikt, så trygt, rettferdig og trivelig å bo i. Diagnosen på Norge er hipp hurra».

Ulykka var en nasjonal krise. En identitetskrise, kanskje også. For hva var det vi utsatte våre folk for der ute? Det var ikke et sosialdemokrati verdig å spille høyt med sine arbeidsfolk.

I Arbeiderbladet to dager etter tragedien uttrykte SVs Hanna Kvanmo det svært presist, da hun sa: «Ulykken viser at vi beveger oss i ytterkanten av det teknologien mestrer».

«Og vi må gå forsiktig fram i den videre virksomheten». Kvanmo var framsynt. Kielland-ulykken ble heldigvis et paradigmeskifte for sikkerheten i Nordsjøen. Det var for dyrt, 123 menneskeliv, men det er en trøst i at tapene dramatisk endret industrien og sikkerheten. Det var et før og et etter Kielland.

Derfor er det også en slags moral i denne tragedien for oss alle, nå som landet baler med koronaen. Det kan komme gode ting ut av ulykker og tragedier, kriger og kriser. Hvis man trekker den rette lærdommen. Det gjorde Norge og operatørene i Nordsjøen etter Kielland. Og det må vi og verden gjøre etter koronaen.

Det hadde vært godt å kunne skrive noe uten å nevne landeplagen. Men oljearbeidernes dødelige innsats og gevinsten av den, betyr så mye akkurat nå i krisa.

Ikke bare har den lagt grunnlaget for dette sterke samfunnet vår, den har også skapt enorme likvide midler som har gitt Norge en større fallskjerm enn noe annet land. Sikkerheten heter oljefondet og er nå på 10.000 milliarder kroner.

Den relative tryggheten vår nå, skyldes utryggheten oljearbeiderne satte seg inn i Sikorsky-helikopteret med.

Derfor skal vi nå mer enn før minnes de 123 fra Kielland og de rundt 160 andre som er omkommet. Senest i 2016 ble 13 drept i en helikopterulykke ved Turøy. De var på vei hjem fra Gullfaks B.

Det går en bølge av takknemlighet gjennom landet, til alle de små tannhjulene i samfunnet, alle yrkene og rollene, vi ikke klarer oss uten. Vi skal ikke glemme oljearbeiderne.

I fjor sommer bestemte Stortinget at Riksrevisjonen skal granske Kielland-ulykken, som til de etterlattes fortvilelse aldri er oppklart. Den har aldri fått sin avslutning. Aldri en sannhet, og ingen ansvarlige. Riksrevisjonen skal levere sin konklusjon for Stortinget våren 2021. Det kan være et passende takk når vi har kommet oss gjennom koronakrisa.