Verden

Gaza skriker, ingen hører

Bomber, raketter, død og lidelse til tross, de siste krigshandlingene rundt Gaza endte uten å skape de store overskriftene. Hva har skjedd med den gamle Midtøsten-konflikten?

JAFFA (Dagsavisen): Bahaa Abu el-Atta visste ikke at han kun hadde timer igjen å leve da ha la seg i sengen sist mandag. Ved siden av ham lå hans kone. At israelerne ville ha ham, visste han. Og den natten kom muligheten.
Et enkelt jagerfly nærmet seg plutselig Gaza, gikk i posisjon, og avfyrte en enslig rakett mot soverommet. El-Atta og hans kone rakk trolig aldri å skjønne hva som skjedde. Med angrepet mener Israel å ha fjernet en av deres store trusler fra Gaza. 42-åringen var en av topplederne i Islamske Jihad, en ekstremistorganisasjon langt til høyre selv for Hamas.

Straks begynte rakettregnet over halve Israel, helt opp til Tel Aviv. Millioner av israelere tilbrakte de neste dagene i bomberom. I Gaza, et av verdens mest folketette områder, innledet Israel en bombekampanje. Noen dager senere var 23 palestinere drept, minst sju av dem barn.

Så var det over. Det som gjorde det annerledes denne gangen var at Hamas holdt seg utenfor: Trolig var gruppen også litt tilfreds over å bli kvitt en bitter rival i Gaza, en rival som ikke var villig til å etterfølge Hamas sine krav. Det kanskje mest overraskende, imidlertid, var at kampene ikke vekket stor oppsikt ellers i verden. Hadde store deler av verden gått lei av den endeløse konflikten? Nei, det er ikke så enkelt. Noe mer grunnleggende har skjedd.
Avdøde Yasser Arafat sa mange ganger at tiden var på palestinernes side. At hvis en bare var tålmodig, ville en løsning som ville tilfredsstille palestinerne komme. Siden har Midtøsten forandret seg dramatisk. Ikke minst tror høyresiden i Israel at palestinerne er så svekket at en palestinsk stat aldri vil komme.

I tillegg har Vestens frykt for grupper som Den islamske staten skapt en ny berøringsfrykt for grupper som Hamas. Når politikk i Gaza er en dragkamp mellom Hamas og Islamske Jihad har man sant nok få visjoner å tilby folk flest. Og en må ty til vold for å beholde makten.

Men hovedproblemet ligger et annet sted. I Midtøsten i dag har en så mange blodige konflikter at en knapt vet hva «Midtøsten-konflikten» lenger betegner. Blant de involverte er Syria, Libanon, Tyrkia, Saudi Arabia, Iran, Irak, Libya og Jemen. Da forsvinner oppmerksomheten fra Palestina. I Jemen risikerer nå hvert femte barn å dø av menneskeskapt sult. I Kina sitter millioner av muslimer i indoktrineringsleire. Og i Syria alene er over en halv million mennesker drept, mens en befolkning to ganger hele Norges er blitt tvunget fra sine hjem.

På sett og vis ser man en viss korrigering av dagsordenen i Midtøsten, en korrigering som palestinerne kommer ut av som den tapende parten. Arafat hadde ikke rett, tiden er ikke på palestinernes side. Midtøstens største problem, og som over 400 millioner arabere betaler prisen for, var ikke Palestina-konflikten, men uteblivelsen av demokrati. Og problemet eksisterte lenge før Den arabiske våren i 2011, det var bare det at så få ellers i verden ville se det. Da overrasker det kanskje ikke å høre at arabiske diktatorer bevisst plasserte Palestina på dagsordenen – ikke for å søke rettferd, men for å kanalisere press bort fra egne regimer.

I dag har arabere over hele Midtøsten våknet opp og blitt bevisste sitt maktpotensiale. Revolusjonen startet i 2011, og det var feil å tro at alt kunne være over i løpet av noen år. Nå har den andre fasen av Den arabiske våren startet. Den første var et opprør mot arabiske regimer, den andre i stor grad et opprør mot Iran og islamistisk politikk. Fra Libanon og Irak har protestene nå spredt seg inn i Iran. Kanskje er det ikke et liberalt demokrati folk krever. Men de krever verdighet og at regjeringene tjener dem og ikke kun en liten og undertrykkende elite.

Denne korrigeringen av dagsordenen gjør ikke palestinernes tragedie noe mindre: Bare i Gaza lever to millioner mennesker innesperret av Israel og Egypt fra utsiden, og undertrykket av Hamas på innsiden. Hamas er også del av den iransk-støttede sfæren i Midtøsten som arabere nå gjør opprør mot. Sjansene for et folkeopprør i Gaza er liten, men det var den også i Syria før 2011.

Aller verst, imidlertid, er den israelske okkupasjonen og den påfølgende brutaliseringen som har fortsatt så lenge – i over 50 år – at palestinere flest ikke kjenner noen annen virkelighet og aldri levd en dag i frihet. Og inne i de palestinske byene på Vestbredden styrer president Mahmoud Abbas fremdeles, fjorten år etter at han ble valgt til en fireårsperiode. Trist nok er Abbas faktisk litt avhengig av okkupasjonen – hadde det ikke vært for den hadde Hamas trolig overtatt der også.

Og da kommer man til et avgjørende poeng: Palestinernes problem er ikke at verden er lei, men at man ikke lenger har håp. Så få har tro på at konflikten kan løses nå. En norsk utenriksminister sa det slik off-the-record til Dagsavisen for noen år siden: «Palestinerne får ikke støtte fordi de har det verst. De får støtte fordi vi tror det kan føre til en fred. Hvis ikke vi lenger ser fredshåpet, er det mange andre som trenger vår støtte mer, sa han.

Mye er blitt skrevet de siste dagene om palestinske skolebøker. Så lenge Norge gir penger, kan man kreve å si hva pengene skal gå til. Norge gir ikke penger til Israel, men å si at man i dagens Israel blir opplært til å dyrke freden er ikke riktig.

Bare noe så dagligdags som å se på værmeldingen i Israel, blir politisk. Okkupasjonen finnes ikke en gang på de israelske værkartene, alt er bare Israel. Dagens regjering søker å viske ut palestinsk historie. I kulturlivet mister teatergrupper som nekter å spille i jødiske bosettinger på okkupert land sin statlige støtte.

Men det finnes en helt annen vei. Og nøkkelen er knyttet til dynamikken man skaper. Så lenge folk flest ikke har håp om bedre tider, vil en heller ikke få skolebøker og liknende som preker fred. Nå skal det også sies at både i Netanyahus Israel og Abbas sitt Palestina foretrekker lederne faktisk heller å fortsette konflikten med den andre siden enn å ta det nødvendige indre oppgjøret som skal til for å få en fred.

Men hvis en derimot kan få skapt en virkelighet av håp – under andre ledere – vil en raskt oppleve hvordan millioner av palestinere og israelere vil hoppe på muligheten. For slik som håpløshet nærer opp under hatet, vil håp skape en ny dynamikk som igjen skaper større åpenhet, større toleranse og større vilje til forsoning

Mer fra Dagsavisen