Kommentar

Gangster-kapitalens hjelpere

Skal kommunene være med på dugnaden for et anstendig arbeidsliv, eller skal de redusere politiske veivalg til advokatmat?

Hvordan går det med kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i Norge, sju år etter at Kripos erklærte det som «en av de største truslene mot det norske samfunnet»?

For noen uker siden la Nasjonalt Tverretatlig Analyse- og Etterretningssenter (NTAES) fram sin situasjonsbeskrivelse. Rapporten deres bygger på informasjon fra politiet og etater som Arbeidstilsynet, Tollvesenet og Skatt.

Den viser at de kriminelle i arbeidslivet er dynamiske, kapitalsterke og tilpasningsdyktige aktører, som i tillegg besitter betydelig voldskapital. «Det er avdekket knytninger til ulovlig våpensalg, prostitusjonsvirksomhet, gjengkriminelle og gamblingmiljø», heter det i rapporten, som også påpeker forbindelser til menneskesmugling og menneskehandel.

Videre avdekkes det at flere trusselaktører har investert i eiendom som leies ut til det offentlige, og at «aktører som opererer ulovlig fremstår som lovlydige i myndighetenes registre».

Kort sagt er vi i ferd med å få noe som er mye farligere og mer ødeleggende for samfunnet vårt enn en svart skyggeøkonomi:

En grå økonomi der forskjellene mellom ordinær nærinsgvirksomhet og gangster-kapitalisme viskes ut, der kriminelle grupper lett kan foreta investeringer på flere titalls millioner kroner, og der kjøp av advokater, revisorer og utro tjenere i den offentlige forvaltningen er en del av forretningsmodellen.

De som i første omgang taper stort på dette, er de utenlandske arbeiderne som brukes som råvarer i den kriminelle økonomien. I andre omgang taper vi alle: Lønns- og arbeidsforhold undergraves, tilliten i samfunnet svekkes, produktivitet og trivsel går ned, og ordinære næringsdrivende utkonkurreres av aktører som alltid kan levere lavere pris og lydigere arbeidskraft.

I den samme perioden som denne utviklingen har funnet sted, har regjeringene til Erna Solberg valgt å skjære ned på både tilsynsetatene og domstolene. De siste mange årene har etatene måttet kutte i antall tilsyn og antall ansatte, takket være den såkalte «avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen».

Resultatet er at vi møter et voksende problem med en krympende innsats. Mange av oss tenker nok at Arbeidstilsynet i Norge er en stor og mektig etat; det er den ikke. Det er en liten etat med knappe seks hundre ansatte, omtrent på størrelse med etaten som sørger for refusjon av helseutgifter, Helfo.

De kriminelle aktørene i arbeidslivet må være dypt takknemlige for denne reformen. Om de i det hele tatt opplever å bli sett i korta, er det likevel stor sannsynlighet for at de slipper unna. Utenlandske arbeidere som har opplevd kontroller, og som deretter ser at alt fortsetter som før, tenker naturlig nok at dette er noe vi som land lever godt med. Ettersom mange har lav tillit til myndighetene fra før, oppstår det lett rykter om korrupsjon, og tilliten får seg en ytterligere knekk.

Heldigvis har andre aktører i det norske samfunnet tatt ansvar og kalt inn til dugnad, med fagbevegelsen i spissen. I byggenæringa har partene lagt et betydelig press på landets lokalpolitikere, med krav om at anbudspolitikken må styres av andre hensyn enn (tilsynelatende) lavest mulig pris.

Først ute var Skien og Telemark, siden har nærmere 200 kommuner og fylkeskommuner kommet etter. I 2016 fikk også hovedstaden sin egen «Oslomodell», som blant annet stiller krav om ti prosent lærlinger på kommunens prosjekter, at en høy andel av de som jobber der er faglærte, krav til dokumentert yrkesskadeforsikring, tiltak mot innleie og sterk begrensning av antall leverandørledd.

NTAES-rapporten understreker hvor viktig dette arbeidet er. En av dens hovedkonklusjoner er at «store leverandørers håndtering av samfunnsansvaret har innvirkning på bekjempelse av arbeidslivskriminalitet». Rapporten peker også på at «veldig få virksomheter blir avvist», og at virksomhetene kan «ha en strategi for å unngå å bli avvist, uten at det innebærer å etterleve regelverket».

Av samme grunn er mange kommuner og fylkeskommuner nå i gang med å forsterke både innkjøpsreglene og etterlevelsen. I tillegg har Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening blitt enige om en rekke anbefalinger, som de har ønsket å få med seg «Kommunesektorens organisasjon» KS på.

Svaret til KS har vært å sende de nye anbefalingene ut til juridisk vurdering hos advokatfirmaet Wiersholm. Målet er, ifølge direktør for interessepolitikk Helge Eide, å sikre «at politiske ambisjoner realiseres innenfor rammen av loven».

Til å hjelpe seg har de hyret inn det samme advokatfirmaet som nylig utredet byggeprosjektet Nytt Nasjonalmuseum, og som der konkluderte med brudd på flere bestemmelser i allmenngjøringsforskriften og i arbeidsmiljøloven, ulovlig innleie, ulovlige arbeidstidsordninger, at det har blitt arbeidet betydelig overtid uten rettslig grunnlag, at ansettelsesforholdene hos en litauisk underentreprenør ble konstruert, at disse bruddene var systematiske, til dels omfattende, og pågikk over tid – og som like fullt konkluderte med at arbeiderne ikke var blitt «utnyttet på en slik måte at det kan karakteriseres som sosial dumping».

Det siste tiåret har KS dessverre vært en bremsekloss mot å bruke innkjøpsregelverket som et verktøy for å ivareta ulike samfunnshensyn. «Utredningen» de nå har lagt på bordet er svak på arbeidsrettslige vurderinger, og nevner knapt samfunnsutfordringer knyttet til kriminalitet, svekkede offentlige skatteinntekter, behovet for fagarbeidere, dårlig byggkvalitet, eller skader og dødsfall blant de ansatte.

Like fullt har den allerede bidratt til at kommuner som var i ferd med å vedta nye innkjøpsregler har satt arbeidet på vent. Dette er uholdbart.

KS forsøker å begrense handlingsrommet vårt i kampen for å gjenvinne kontrollen over norsk arbeidsliv, ved å gjøre politikk til juss. Det er synd å måtte bruke krefter vi kunne brukt på fornuftigere ting, til å kjempe mot de som skal representere norske kommuner.

Mer fra Dagsavisen