Game of Trond

Trond Giske trenger Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet trenger ikke Trond Giske.

Giske-saken kan komme til å etterlate Arbeiderpartiet som en branntomt – med mindre noen finner fram pulverapparatet litt faderlig fort. Alarmen uler.

Denne uka begynte med en talende hendelse. Førstelektor Anja Sletteland og professor Kristin Skare Orgeret skulle lansere boka «Giskesaken». NRK hadde invitert dem til tirsdagens Politisk Kvarter. Kanalen hadde også gjort et opptak med dem som skulle sendes på P2 Nyhetsmorgen samme dag.

Boka er opplagt journalistisk interessant. De to forskerne har gjort flere funn. Ett av dem er at det ikke er fortellingen om seksuell trakassering som har vunnet fram i den offentlige debatten om Giskesaken – men fortellingen om at prosessen var en heksejakt på ham.

Forskernes konklusjon er at det er blitt vanskeligere å snakke om seksuell trakassering. NRK illustrerte dette poenget med perfekt presisjon da ledelsen kvelden før plutselig bestemte seg for å kansellere avtalen med de to forskerne. Beslutningen kom etter at NRK hadde vært i kontakt med Trond Giske. Opptaket med P2 Nyhetsmorgen ble heller ikke sendt.

En samlet norsk presse har godtatt kravet om at man ikke kan skrive eller si at Trond Giske har drevet med seksuell trakassering. Trond Giske og hans kone Haddy Njie mener nemlig at en slik påstand dreier seg om et straffbart lovbrudd, og at det ikke er dekning for å si at Giske har gjort seg skyldig i noe straffbart. Han er verken anmeldt, siktet, tiltalt eller dømt. Giske har også påpekt at dette er saker som aldri er blitt etterforsket av noen påtalemyndighet.

I sin bok har Orgeret og Sletteland en annen innfallsvinkel. De viser til at seksuell trakassering faller inn under Likestillings- og diskrimineringsloven – ikke Straffeloven. Det er ikke snakk om etterforskning og påtale, og det er ikke aktuelt med straff. Denne loven legger vekt på hvordan den som utsettes for handlingen opplever situasjonen, ikke på intensjonene eller opplevelsen til den som har utført den. Beviskravene er helt annerledes. Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har lagt vekt på det samme.

De to forskerne mener at det varselet Giske selv har erkjent hendelsesforløpet i, er innenfor Likestillingslovens definisjon. Ergo konkluderer de med at det er helt ukontroversielt å si at Trond Giske er skyldig i seksuell trakassering.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Giskes motstand mot begrepet er forståelig. Men det er umulig å analysere denne saken uten å se at det handler om en kamp om historien. Den kampen begynte for alvor søndag 7. januar 2018.

Da hadde Jonas Gahr Støre bestemt seg. Etter en detaljert gjennomgang av varslene, skulle Arbeiderpartiet gi klar beskjed: Giske ville bli avsatt som nestleder fordi han hadde brutt partiets retningslinjer om seksuell trakassering gjentatte ganger, over lang tid. Men Støre fikk aldri tak i Giske for å varsle ham om beslutningen. Nestlederen var utilgjengelig på telefon. Han svarte ikke på henvendelser.

I stedet rykket Giske på kvelden ut på egen hånd og skrev på Facebook at han ville trekke seg som nestleder. Grunnen? Et voldsomt mediepress og hensynet til partiet.

Det er en åpenlys forskjell på disse to fortellingene om Giskes sorti. Det er heller ikke vanskelig å se hvilken posisjon det er enklest på bygge ny makt fra: 1) Kastet på grunn av seksuell trakassering – eller 2) Trakk seg på grunn av mediekjøret.

Da Giske for alvor entret den nasjonale scenen igjen i fjor på journalistkonferansen Svarte Natta, var det den siste versjonen han ville snakke om: Mediepresset hadde blitt for mye. Han orket ikke mer. Han valgte å trekke seg. Samtidig kontaktet han en rekke medier og sa fra om det han mente var feil bruk av begrepet seksuell trakassering om varslene mot ham.

Strategien ser ut til å virke. Giske er på vei tilbake. Flere av hans støttespillere snakker om at bare det faktum at det har gått noe tid i seg selv er nok til at han må kunne søke ny makt og nye posisjoner. Og vil man snakke om seksuell trakassering og Likestillingsloven, får man altså ikke komme på NRK.

Ringvirkningene etter Giske-saken fortsetter å skade Arbeiderpartiet. Miljøet i stortingsgruppa beskrives som lite tillitsfullt. Uenighet leses som uttrykk for skjulte agendaer snarere enn saklige eller politiske motsetninger. Det er lite rom for fri debatt. Flere rådgivere har sagt opp. Når to kapasiteter som Marianne Marthinsen og Jette Christensen ikke vil mer, er det mer en indirekte enn en direkte konsekvens av Giske-saken. Ut fra hva de to har sagt er det ganske tydelig at det miljøet som er i ferd med å etablere seg i Ap nå, ikke oppleves som attraktivt for den som ønsker seg et åpent og aktivt politisk verksted preget av tillit, entusiasme og pågangsmot. «Jeg kjente meg ikke igjen i stortingsgruppa», forklarte Christensen. «Jeg trenger et miljøskifte», sa Marthinsen.

Les kommentar: Kanskje vi trenger Trond Giske?

En som ser ut til å vurdere det stikk motsatt, er Trond Giske. De fleste tar for gitt at han får et toppverv i Trøndelag Arbeiderparti på årsmøtet nå i mars. Og at han renomineres til Stortinget i 2021. Hva som skjer etter det, er ingen gitt å vite. Men vi kan ikke utelukke at Giske og hans miljø vil klare å ta kontrollen over Ap til slutt. Selv om Giske selv neppe kan bli partileder eller statsminister, kan en av hans allierte gå inn i rollen, med Giske i en annen, sentral posisjon.

Det er vanskelig å få øye på noen som har autoritet til å kunne stoppe en slik utvikling. Partileder Jonas Gahr Støre står ikke på trygg grunn med solid autoritet når Ap ligger langt nede på 20-tallet og stortingsgruppa er i oppløsning. Da har han heller ikke fotfeste til å ta et generaloppgjør med Giske – som åpent heies fram av tilhengere som mener at Støre må gå og Giske ta over. Hadia Tajik er svekket etter anklager om maktkamp og skittent spill. Alle skal ned.

Det er situasjonen nå. Men en ting er sikkert: Siste sesong av det Sletteland og Orgeret har kalt «Game of Trond» er ikke skrevet ennå.