Full, sårbar og naken på TV

«Det der med at jeg er Norges mest sexy same, det ba de meg si». John Sammol (24) ler i andre enden av telefonen. Han er en av deltakerne i årets sesong av «Ex on the Beach». Setningen lirte han fra seg i bar overkropp, foran et knallblått hav.

Men ellers var han helt seg selv, altså, kan han fortelle. Bortsett fra at han var «dritnervøs» de første dagene.

Koronakrisa: Femdobling av arbeidsledigheten i Oslo på få uker

En annen deltaker forteller meg at det var som å være i en boble. Hver dag hadde de en streng timeplan, og fikk beskjed over en høyttaler når det var middag, når det var fest og når festen var over.

Litt som militæret på partydop.

Jeg har til stor fascinasjon sett på programmet de siste ukene. Jeg er ikke alene om å bli revet med. Premieren hadde 142.000 seere.

Reality-TV i 2020 er så drøyt at man ikke helt forstår det. Deltakerne er kliss nakne og ravende fulle. De ligger med hverandre i det ene øyeblikket og kaster vannflasker på hverandre i det neste.

Bra TV, vil noen si. Men om deltakerne har et reflektert forhold til hva de er med på, er et annet spørsmål.

Det finnes regler, så klart. Du blir testet og vurdert for om du kommer til å takle eksponeringen. Psykolog Rolf Lindgren sa til Nettavisen i 2018 at han aldri ville takket ja til å gjøre en sånn type vurdering, fordi det var umulig å forutse hvordan enkeltpersoner kunne komme til å reagere. Han ville ikke tatt sjansen på at det gikk skikkelig til helvete med en deltaker han hadde klarert som «good to go».

Mange mener mye om hvorvidt det er greit å lage TV av fulle og potensielt sårbare mennesker. Men kritikken kommer sjelden fra dem som faktisk har deltatt.

«Det var et eventyr!» svarer deltakerne ofte til pressen. De samme deltakerne som har grått og skreket til tusenvis av seere.

Denne uken slo eventyret sprekker.

Melina Johnsen (24) gikk ut mot apparatet bak «Ex on the Beach» på sosiale medier. Hun sier at hun ser seg selv på TV, og ikke kan huske at alt har skjedd, fordi hun har vært overstadig beruset. At mange som burde blitt sendt i seng utover kvelden, ikke ble det. De ansvarlige bak produksjonen kjenner seg ikke igjen i kritikken, svarer de i Dagbladet.

«Jeg ville få fart på karrieren min», forteller John meg, når jeg spør han hvorfor han meldte seg på. «Jobbe med sosiale medier, leve ut drømmen min som klesdesigner». Ja. Det gir mening. Reality har blitt en karrierevei.

Ikke for de fleste, som kanskje skrives om to ganger i Se og Hør.

Les også: «Hvis koronaviruset for alvor biter seg fast i Morialeiren, vil det være snakk om en villet katastrofe»

Men enkelte har gradvis blitt en del av norsk offentlighet: programledere, store bloggere og TV-personligheter. De har «made it», og lokker til seg flere unge som drømmer om å få til det samme.

Å melde seg på et sånt program, har blitt en søknad inn til mediebransjen. Spørsmålet er bare om prisen er verdt det. Om hvor kult det er, etter at journalistene har sluttet å ringe, og Jodel synes du er en idiot.

«Ex on the Beach» skiller seg ut fra lignende TV-programmer ved at det ikke finnes noen måte å vinne på. Du blir rett og slett bare sendt ut hvis du er for kjedelig. Det virker i alle fall å være regelen for oss som ser på.

For en som håper å lage seg et navn, er det kanskje fristende å gå litt ekstra langt, så man kan bli i paradis litt lenger?

Det er her kynismen kicker inn. Man vil bli, for man vil på TV. Men da må man også sørge for å være god nok underholdning.

Jeg ringer til Maria Amunsen (21), også deltaker i årets sesong. Maria kommer fra et lite sted. Hun liker å overraske, gjøre ting ikke alle andre gjør, og takket ja til å bli med på programmet, selv om hun visste det ikke kom til å være populært i «bibelbeltet» hvor hun er fra. Folk snakker.

Maria visste at hun ville bli kjent igjen, men den oppmerksomheten hun har fått etter at programmet kom på TV, den hadde hun ikke forberedt seg på.

Folk vet plutselig hvem hun er, hvisker om henne og ser på henne. Skriver om henne på internett. Gjør seg opp meninger om henne basert på hvordan hun har blitt klippet på TV.

Maria slet med søvnparalyse og hallusinasjoner da hun kom hjem til Norge.

Filmbransje i krise: Vil be Raja om minst 150 millioner i krisehjelp

Hun vet at andre har opplevd lignende psykisk stress etter programmet, og skjønner ikke hvorfor så få snakker om det.

Flere av deltakerne jeg har snakket med, kjenner seg igjen i kritikken om store og til tider uansvarlige mengder med alkohol. Men mange legger til at de er voksne mennesker, som burde klare å vite når man skal slutte å drikke.

Men når de ikke vet det, holder det ikke at produksjonen sier de «ikke kjenner seg igjen i kritikken» Når deltakere ikke kjenner seg igjen på TV, fordi de blacker ut midt under den gode underholdningen vår.

«Jeg synes man skal tenke seg om to ganger før man blir med på et sånt program», sier Maria til meg før vi legger på telefonen.

Deltakerne er ikke de eneste som burde tenke seg om, hvis bra TV trumfer alt annet. Da er det noe alvorlig gærent.