Frihetsmaskinen

Etter en streik oppstår en situasjon som er like gammel som det organiserte arbeidslivet. Gjensynet.

Hvordan har det vært for de uorganiserte å jobbe under streiken? Og selvsagt: Hvordan føles det å ta imot økt lønn og bedre vilkår, når du vet at andre sa fra seg sin inntekt for å kjempe på dine vegne? Fagbevegelsen har disiplin i disse situasjonene.

En kollega er en kollega. Alle skal med. Men det er jo mulig å håpe at flere ser at det nytter og at fagforeningskontingenten ikke er en kostnad, men en lønnsom investering. Er du sykkelbud i Foodora i dag blir det ekstremt synlig. Lønna di øker med 15.000 kroner fordi noen tok kampen. Men hvordan får du øye på det hvis du jobber et helt annet sted? Det er vanskeligere, men ikke umulig.

Veldig mange av dem som tjener aller mest på et organisert arbeidsliv, er de som ikke deltar. De uorganiserte gruppene i privat tjenesteyting. De utenfor arbeidslivet. Det er godt kjent at vilkårene er bedre der arbeidstakerne er organisert. Det som ikke er så godt kjent er at vilkårene i bedrifter og næringer der arbeidstakerne ikke er organisert, også er bedre enn de ville vært, dersom ikke resten av arbeidslivet organiserte seg.

«Vi følger tariffen», sier gjerne ledelsen i en bedrift som konfronteres med at de ikke har tariffavtale. Med det mener de som regel aller laveste tariff. Men tenk over dette: Hvordan vet du hva tariffen er? Noen må jo faktisk ta på seg ansvaret med å forhandle den fram, ikke sant. Hva hadde du betalt hvis alle gjorde som dere og det ikke fantes en tariff? I hvert fall ikke mer, det er helt sikkert.

Modellen der partene forhandler kollektivt med en felles interesse om at bedriften skal være lønnsom, er godt tilpasset vår tid. Både fordi den er effektiv. Men også ut fra en historisk erkjennelse av at gulvet senkes for alle når det senkes for noen. Det ligger en kollektiv egeninteresse i at man ikke kan vite hvem som rammes neste gang en arbeidsgiver, en regjering eller «markedet» bestemmer seg for å presse lønningene i en bedrift eller en sektor. Diket må holdes tett. For mange lekkasjer, og det revner. Av samme grunn kjemper fagbevegelsen ikke bare for egne medlemmer, men også for de uorganiserte, for de uten jobb og for kamerater i andre land og verdensdeler.

Den som ikke har noe annet valg, aksepterer det hun får. Fagbevegelsens oppdrag er å sørge for at folk ikke havner i denne fortvilte situasjonen. Det gjøres både ved å sørge for at folk har en reell mulighet til å påvirke situasjonen der de er, og ved å gi folk en reell mulighet til å velge å gjøre noe annet. Er det verdighet å finne utenfor, blir det umulig å ikke tilby det innenfor.

Rosastreiken var en veldig synlig suksess. Men det signeres faktisk nye tariffavtaler jevnlig her i landet. De aller fleste uten samme konfliktnivå og oppmerksomhet. Hver eneste tariffavtale, liten som stor, er et tannhjul i den fascinerende maskinen fagbevegelsen er. En maskin som drives av fellesskap og som produserer frihet.

Ekte frihet. Ikke friheten til å sove under bruene, den er lik for alle. Men friheten til å velge å la være. Den friheten har alltid vært ulikt fordelt.