Friheten ble ufrihet

De fleste nordmenn har ikke satt sine ben i en frikirke, heller ikke i en moské eller synagoge, men i kulturen er det blitt fornyet interesse for det religiøst ukjente.

Filmen «Disco», som har hatt premiere denne helgen, har fått stor oppmerksomhet i mediene. Den retter et ubehagelig søkelys mot kristne frimenigheter. Regissør Jorunn Myklebust Syversen har lett seg fram til de verste utskuddene i denne floraen. De er ikke vanskelige å finne, og skildringene hun gir av disse forsamlingene er gjenkjennelige.

Men filmen gir på ingen måte et sant bilde av frikirkene sett under ett. Det er ikke lenger rett å snakke om én bevegelse, til det er det teologiske og kulturelle spennet blitt for stort.

Spenningene innad er enorme. Det mangler ikke på kritisk refleksjon av hva andre menigheter holder på med, men så er det dette med å se bjelken i eget øye, da.

En av de første pinsevennene jeg ble kjent med langt tilbake på 70-tallet var en elskelig gammel dame med håret stramt oppsatt. Hun spilte gitar i strengemusikken. Rytmene i sangene var annerledes enn i statskirken, men der stoppet det. Bevegelser til rytmer var ikke å tenke på.

Tittelen «Disco» spiller kanskje på det uforløste forholdet norsk kristenhet har hatt til dans og synd. «Det er ikke dansen i seg selv det er noe galt med, men alt som følger med» var et velkjent utsagn. Når forsamlinger skal ta oppgjør med den gamle tid og søker etter det moderne og hippe, bikker det fort over i motsatt grøft.

Fordømmelsen av det syndefulle er bevisst tonet ned i mange frimenigheter. «Disco» viser virkningene av et paradigmeskifte. Nå dyrkes menneskelig utfoldelse gjennom dans, rytmer og smektende lovsang. Alt skal være så kult, at det kjennes som påklistret og gir en følelse av en søk etter vellykkethet. «Disco» viser hvordan menneskelig problemer blir fortsatt undertrykket. Provoserende utsagn går igjen om at Jesus vil løse problemene om man overgir seg til ham går igjen.

«Disco» må også vurderes i et større samfunnsperspektiv. Tidligere ble de kalt for dissentere, de som utfordret den kompakte religiøse majoritet i Norge og meldte seg ut av statskirken.

For mange ble det en historie om utenforskap. Tungetalende pinsevenner ble latterliggjort. De fikk ingen anerkjennelse for at de utfordret det kompakte, politiske borgerlighet som preget statskirken. Mange frimenigheter drev et stort sosialt arbeid. Likevel måtte de leve under en mistanke. I perioder var den like sterk som det muslimer i Norge nå opplever.

Frimenigheter har kjempet en hard kamp for å bli betraktet som kulturelt relevante. På flere felt har de lyktes bedre enn den trauste, norske folkekirken. Menighetene kan tilby et sterkt og innholdsrikt sosialt liv. Mens folkekirken svært mange steder preges av de gråe hår, er det en helt annen virkelighet som gjør seg gjeldende i frimenighetene. De er trekkpapir for barn og unge. Oppskriften for suksess er hentet fra USA og Australia, der Hillsong-bevegelsen startet i 1983.

Forfatteren av boken Jesussoldaten, Anders Torp, er en av dem som regissør Syversen har snakket mye med. Torps historie er så langt unna religiøs normalitet som det er mulig å komme. Det er ingen grunn til å tvile på hvor fæl oppveksten var for Anders og hans søsken. Den avsluttende scenen fra Boots-campen, der unge tenåringer skal trenes opp i å bli Jesus-soldater, er rystende, men man må likevel spørre hvorfor dette er tatt med.

Kanskje er det gjort for å vise risikoen ved å la religion være i fri utfoldelse. Det kan gå så riktig galt, men det må oppleves urettferdig at de ekstreme tilfellene skal skape et bilde av en hel bevegelse. Det er akkurat dette moderate muslimer sliter med. De ytterliggående i religionen ødelegger for alle.

Sokneprest Synniva Gylver sier til Vårt Land at «mange ikke-religiøse får nok bekreftet fordommer om at religion er farlig». Jeg ville ikke brukt ordet fordom. Usunn religionsutfoldelse kan være farlig. Det gjelder å skille mellom det usunne og sunne.