Frigjøring av ressurser

Det er ikke rart høyresida taper diskusjonene om offentlig ressursbruk.

Under Arendalsuka denne høsten var jeg i debatt hos Fagforbundet om kommuner på billigsalg, eller konkurranseutsetting av offentlig sektor som vi i Høyre ville kalt det. Problemstillingen var om offentlige tjenester ble bedre av å settes ut til private selskaper.

For å ta det først, svaret er at det kommer helt an på. Å sette ut oppgaver til private selskaper som er spesialisert innenfor området kan øke kvaliteten og redusere kostnaden, enten det er å kjøre lønn, håndtere sentralbord, regnskap, kontorvask eller IT. Men noen ganger kan det lønne seg for en kommune å ha hele kjeden av oppgaver for å få til nødvendig omstilling. Målet er bedre tjenester til innbyggerne, gode vilkår for de ansatte til en akseptabel pris for fellesskapet.

Dårlige tjenester har ikke bare en økonomisk kostnad, men koster også for dem som blir skadelidende for treg saksbehandling eller feil oppfølging. Dersom kommunen er perfekt organisert og yter gode tjenester til best mulig kostnad, så er det ikke gitt at funksjoner eller offentlige tjenester burde konkurranseutsettes. Men det er vel få av oss som mener eller tror at alle deler av offentlig sektor er helt perfekt organisert.

Uansett. Mens jeg står der, hører jeg meg selv snakke om å vri offentlig ressursbruk dit vi trenger den mest og frigjøre ressurser for å effektivisere offentlig sektor. Frigjøre offentlige ressurser, du.

Foran meg satt et hundretalls personer, hovedsakelig damer, med armene i kors og kampvilje i blikket. Det var ikke akkurat frigjøringskamp de hadde i tankene. Det er ikke rart høyresida taper diskusjonene om offentlig ressursbruk. For å si det sånn.

Jeg har to ganger selv blitt en overflødig ressurs og nedbemannet ut i arbeidsledighet. Jeg kjente meg ikke akkurat som en frigjort ressurs da jeg meldte meg som arbeidsledig på Nav. Når vi snakker om nødvendig omstilling og effektivisering av offentlig sektor, så kan det godt hende de fleste forstår nødvendigheten av dette. Men alle som blir frigjorte ressurser vil fortsatt kjempe imot endringer.

En ting er å bli arbeidsledig i en by som Oslo, der arbeidsplasser tapes og skapes igjen hver eneste dag, og mulighetene er mange. En annen ting er fremtidsutsiktene for de ressursene vi frigjør der mulighetene er færre og kommunen ble ansett som en trygg arbeidsplass.

Det handler tross alt om mennesker, selv om det også handler om milliarder. Høyresida, meg selv inkludert, er ganske ubrukelig til å anerkjenne hvor vondt omstillinger faktisk gjør. Ikke bare for dem som mister jobben, men de som mister kollegaer og venner på arbeidsplassen. Vi lider litt av omstillingsfrykt alle sammen, selv når vi forstår behovet for endringer.

Svakheten ligger ikke minst i evnen til å tegne et troverdig bilde av en fremtid med muligheter for alle. Såkalt frigjøring av ressurser må også bety at de frie ressursene ikke bare kan brukes der det er mer behov for dem, men at de faktisk er trygge på at det er bruk for dem. Det er ikke alltid lett å se hvilke dører som åpnes andre steder, dersom du får den du har foran deg lukket rett i fleisen.

I etterkant er det lett å se at en av grunnene til at vi klarte nedbyggingen av de 35.000 arbeidsplassene i verftsindustrien på syttitallet, var at vi samtidig begynte å bygge opp petroleumssektoren som trengte kompetansen og hendene som ble frigjort. Da oljeprisen raste i 2014, forsvant det på kort tid rundt 50.000 arbeidsplasser knyttet til petroleumsnæringen.

Vi vet nå at selv om sektoren igjen ansetter flere, skal ikke alle tilbake dit. Ikke bare har de fleste fått ny jobb, fordi vi trengte de frigjorte ressursene et annet sted, men nå skal vi omstille oss fra oljealderen til det utslippsløse samfunnet. Det må vi uten at vi ser tydelig hvilken, eller mest sannsynlig hvilke, industrier som skal erstatte den gamle. Vi vet uansett at ingen av dem kan slå lønnsomheten til oljesektoren og inntekten per oljearbeider. Og da er vi tilbake til nødvendigheten av omstilling av offentlig sektor.

Det handler ikke bare om å øke kvaliteten i tjenestene og bruke fellesskapets ressurser bedre. Skal Norge klare å omstille seg fra en oljesmurt økonomi så er vi faktisk helt avhengige av å frigjøre oss fra oljepengene. Det er ikke bare overføringer fra oljefondet som smører offentlige budsjetter.

Vi er helt avhengige av de om lag 245 milliarder kroner direkte inntektene fra sektoren, skatt, avgifter, utbytte fra Equinor og direkte eierandeler i felt, for å betale for offentlige tjenester. Derfor burde alle som er opptatt av klima med andre ord være vel så opptatt av effektiv ressursbruk i offentlig sektor. Fordi hver krone som ikke brukes optimalt, bidrar til en oljeavhengighet vi vet vi må ut av.

Til tross for at valget nå nylig tyder på reformtretthet, så er omstillingen av Norge knapt i gang. Da må vi sørge for at mulighetene som tross alt vil skapes, kommer hele landet til gode, slik at frigjorte ressurser får noe å bruke ressursene sine på. Først da vil vi lykkes med å få til nødvendige endringer.

Internt i Høyres stortingsgruppe er det noen som ler inni oss når vi hører noen bli omtalt som en ressurs for partiet. Dersom det må sies høyt, så er det ikke sikkert det er sant. Da er det nok heller noen som burde blitt en frigjort ressurs. Men det er en helt annen sak.