Framtiden i deres hender

Hei, Solberg! Hadde dere politikere bare gjort jobben de siste 40 årene, hadde ikke Greta Thunberg trengt å skulke.

«Men jeg mener fortsatt at du kan markere det uten å droppe ut av skolen. Det er fullt mulig å ha engasjement på fritiden sin og ikke bare på skoletiden sin».

Statsminister Erna Solberg valgte de ordene om svenske Greta Thunberg. etter selvsagt å ha sagt «flott». Det enkeltmennesket som har gjort aller mest for vår felles forståelse av at alvoret nå hamrer på døra, ble møtt med nedlatenhet. Men de var ikke veldig kloke, disse ordene. Slapp av, jenta mi. Klima er kompliserte greier og nå må du la oss voksne jobbe i fred, liksom.

Hvordan våger Solberg rette fingeren mot Thunberg når den burde vært plantet i eget bryst? De ansvarlige har vært uansvarlige i generasjoner.

Det er nå 40 år siden det ble klart for amerikanske politikere at utslipp av kullos i atmosfæren ville føre til store klimaødeleggelser. Vent, vi rykker heller først tilbake ytterligere ti år, til 1969. Da dukker ordet «drivhuseffekt» for første gang opp i en norsk avis. 14. november dette året skriver VG om karbondioksidets evne til å varme opp atmosfæren. «Så har vi da et stort spørsmål – et virkelig hovedspørsmål – igjen. Kan det virkelig være mulig at vi må forberede oss på vesentlige klimaendringer?». Svaret på ingressen var ja. For 50 år siden. Hvorfor skjedde det ingenting?

 

New York Times Magazine trykket i fjor sommer en artikkel om hvor nære USA og verdenssamfunnet var på 1980-tallet til å stagge den ville veksten i utslippene. De var bare én signatur unna. Historien begynner i Washington DC i 1979, og forteller om et kjent, vitenskapelig fenomen som var ukjent i politiske kretser: drivhuseffekten, og den banalt enkle sammenhengen: Jo mer kull, olje og gass man forbrenner, desto mer karbondioksid slippes ut i atmosfæren og desto varmere blir det rundt ørene på oss på kloden. Dette ble for så vidt klart allerede i 1859.

 

I april 1979 kom rapporten «The Long-Term Impact of Atmospheric Carbon Dioxide on Climate». I avmålt språk fortalte den om marerittaktige konsekvenser av en temperaturstigning på to–tre grader innen 2035: issmelting, havstigning, ødelagt landbruk, vannmangel, massemigrasjon og krig. I dag er dette kjent for oss alle. Derfor har Greta Thunberg panikk. Scenarioene er de samme, men vi er 40 år nærmere problemene. Funnene ble sendt til amerikansk næringsliv, departementene, mediene, Pentagon og Det hvite hus. Rapporten nådde helt til topps, og gjorde stort inntrykk. Igjen. President Lyndon B. Johnson hadde fått samme advarsel i 1965 basert på målinger i atmosfæren som startet i 1957. Og nå var det Jimmy Carters tur til å få vite om trusselen som truet menneskeheten. Hans vitenskapsfolk ikke bare bekreftet rapporten. De antydet at det kunne bli verre.

 

President Carter tok grep, og fikk med seg kongressen. I april 1980 var det høring i Washington, og Gordon MacDonald, mannen bak den utløsende rapporten, fortalte politikerne at USA burde gå foran og sammen med FN koordinere alle verdens lands klimagassutslipp. I juni fulgte Carter opp. «Det virket som om lovgivning som skulle begrense brenning av karbon var unngåelig».

Samtidig hadde forskere fra 50 land møttes i Genève, til det som var verdens første klimakonferanse. Samme sommer møttes verdens sju rikeste land i Tokyo. Der ble de enige om på begrense utslippene. Så kom Ronald Reagan. I hans miljøverndepartement med 13.000 ansatte jobbet sju med klimaspørsmål.

I 1983 fikk vår egen Gro Harlem Brundtland oppdraget med å lede Verdenskommisjonen for miljø og sikkerhet. Rapporten kom i 1987. Men når tiåret nærmet seg slutten, var lufta på vei ut av den grønne ballongen i USA. I 1987 meldte Al Gore, den senere nobelprisvinneren, seg på i kampen for å bli president. Dels for å gjøre landet oppmerksom på global oppvarming. Ingen ville høre, og temaet forsvant raskt fra dagsordenen. Norge, Sverige, Canada, Tyskland og til og med britenes Thatcher krevde progressive tiltak. Men i Det hvite hus satt nå George Bush, selv en erklært klimaforkjemper. Men republikaner. Motkreftene var for sterke. Oljelobbyen og hans egen stabssjef John Sununu strittet imot. USA slapp ut en fjerdedel av klimagassene og var verdens suverent største forurenser. Med en vekst i utslippene som ingen andre. I november 1989 var verden samlet i den nederlandske byen Noordwijk. Det var trodd at verden skulle forplikte seg til begrensninger i utslipp. USA sa nei.

 

Noen dager senere falt Berlin-muren. Kapitalismens symbolmettede seier. Uendelige muligheter for å omsette frihet i handel og økonomisk vekst. Alle terskler som kunne hindre fri handel ble slipt ned. De kalte det globalisering. FN sto med hælene i grusen, uten evne til å bremse utviklingen i møte med en stadig sterkere kjøpekraft. Rio i 1992 skulle vise vei. Toppmøte fulgte toppmøte. I 2007 fikk Al Gore nobelprisen for sitt klimaengasjement. Det ble i sin samtid omtalt som året vi våknet, «da klimaendringene ble en bred folkelig bekymring», som Dagsavisens kommentator skrev. Det var visst året venstresida våknet.

 

I en serie her i avisen tok LO-leder Gerd-Liv Valla til orde «mot evig forbruksvekst som politisk overideologi». Hvor er LO i dag? Arbeiderpartiets Trond Giske advarte mot det samme. «Venstresiden prøver å redde verden med høystemt retorikk og milliarder av bistandskroner. Men hvis du ikke greier å endre de grunnleggende strukturene, hjelper det ikke hvor mye penger du bruker», sa Thorbjørn Jagland. Ofte klok, han. Vår konklusjon etter intervjuserien var den at norsk venstresides store prosjekt i årene framover var klimaspørsmålet.

Etter finanskrisen som slo inn året etter, var det bare partisekretær Martin Kolberg som husket klimaet. «Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen», advarte han og hevdet at «kritikk mot ikke bærekraftig økonomisk vekst» var blant sakene som skulle vinne valget i 2009.

Ti år etter har Arbeiderpartiet og leder Jonas Gahr Støre lovet at i hvert fall 2021 skal bli et klimavalg. Tikk, takk. Slik har tida gått over hele verden. Politikere som har ikke har våget og evnet, men stanget hodet i det politiske systemet vi alle er del av. De grunnleggende strukturene. Det ustyrlige monsteret kapitalisme, som nå, mens Thunberg & co. krever kutt, fôres med nullrente. Penger er gratis.

I minst 40 år har politikerne visst. Det er uheldig at president Trump står på brua når stormen kommer. Det er frustrerende at Bolsonaro lar Brasil brenne, og at Storbritannia er lammet og ledet av en klovn, når verden trenger lederskap. Men å peke på dem, er å skylde på innbytterne når man taper 4–0. Klimakampen skulle vært vunnet for lengst.