Kommentar

Framskritt bakover

Mens vi små står med hælene i grusen og prøver å holde igjen, feier Kapitalismen forbi oss i hurtigfila.

Vi sorterer søpla vår med millimeterpresisjon. Vi har statsråder gående i turnus på landets strender med lokalbefolkning og lokaljournalister på slep for å plukke plastikk. Vi vil så gjerne redde verden, alle mann (med noen hundre tusen unntak). Så mye at enkelte har utviklet skamrødme for å dra på en enkel helgetur til Provence. Så mye at enkelte har begynt å løpe så fort man bare kan gjennom ankomsthallen på Gardermoen.

Men mens vi små hverdagsheltene sirlig skrur av korken på melka og legger i blå pose, skyller smørkartongen og feier smulene fra benken ned i den grønne beholderen, pågår det samtidig en frenetisk produktutvikling. Med plast rundt. For mens vi bremser, gasses det for fullt over alt ellers i en global, deregulert og snart perfekt markedsøkonomi (hvis vi ser bort fra Trump vs. Kina). Milliarder flittige hender jobber for at økonomiene skal ese. Altså at forbruket skal øke.

Eksemplene er mange og mange av dem dumme. To og to chili med plastbunn og plastfutteral, en og en ingefær, seks og seks epler sirlig pakket i plast og papp, to og to mango, fire og fire løk. Og så videre. Vi bare aksepterer det tåpelige fordi kapitalismen dikterer optimalisering i alle ledd. Regnearket sier ja.

Det siste jeg hørte om var «skivet løk». Grensenytten i det menneskelige utviklingsprosjektet begynner da å bli liten. Løk til «hamburger, salater, taco og wok». Noen kappa skiver løk i en plastpose. Jeg har snakka med produsenten, det tilbys visst ikke lenger. Det gir meg tilbake troa på menneskeheten. Markedet har svart. Før har det vært snakk om ferdigskrella appelsiner! Jepp, du leste riktig. For noen år siden kom omelett i kartong. Dette gjør meg ikke like miljømessig opprørt, man sparer jo papp på eggene, men det gjør meg litt urolig med tanke på framtida for denne stolte nasjonen. Det gir meg bilder i hodet av lobotomerte forbrukere med altfor mye penger som er nyttige idioter for produsentenes døgnåpne produktutviklingsavdelinger, som til slutt, gitt noen århundrer med evolusjon, stiller seg helt uforstående og maktesløse i møtet med et egg i sin naturlige tilstand.

Det er nærmest en milepæl i menneskehetens historie når vi nå er kommet dit hen at vi ikke lenger gidder å skjære opp vår egen mat, men heller betaler mangegangeren for å få den kutta opp og lagt i plast. Jeg vet ikke om det er bedre at vi ikke gidder enn at vi ikke har tid. Artens makelighet er én ting å fascineres over. Alt noen pønsker ut å tjene penger på og alt det er mulig å tjene noen kroner på, en annen. Men rent ut provoserende er tanken på at alle ingrediensene skal pakkes i plast før de går på burgeren. Stekt på en engangsgrill.

I en galakse langt, langt unna, for rundt 40 år siden, introduserte Samvirkelaget sine blåhvite varer. Hvite pakker med blå felt der det sto enkelt og greit hva pappen inneholdt. Skulle du ha tannkrem, ja så sto det Tannkrem. Vaskemiddel var vaskemiddel, og butikken så ut som Murmansk. Flørten med sovjetisk detaljisthandel var ingen suksess. Det var kanskje et smart signal å sende, om ikke til forbrukerne, så i hvert fall østover. Hvis russerne skulle komme, så var i hvert fall Samvirket og deres medlemmer villige til å lytte. Men det var dårlig butikk. Vi mennesker er hakket mer sofistikerte.

Men kanskje var det noe i denne blåhvite tilnærminga som var klok. Om at det enkle er det beste. Det hadde i hvert fall vært til vårt eget beste. For det er sikkert god bedriftsøkonomi med én ingefærknoll i pakke, men hvordan ser det store regnestykket ut?

Mer fra Dagsavisen