Fra støtte til angrep

Det er bare å si ifra! Eller?

En kollega setter deg i en ubehagelig situasjon. Flørter, kanskje. Kommer med en upassende kommentar. Følger etter deg hjem fra julebordet? Hva sier du da? Hvordan reagerer du?

La oss starte med et konkret eksempel fra eget liv. Det er ganske uskyldig.

Det var midt under metoo-kampanjen. Jeg var praktikant i en mediebedrift og ble behandla overdrevent høflig av mannlige kolleger, som om de fikk en blink festa i pannen sin hver gang jeg så på dem. Det var greit, jeg forsto det. Ingen ville tråkke feil, og alle ble litt klønete av det.

En morgen kom en eldre, etablert kollega gående forbi. Jeg hadde aldri snakket med ham før. Han tenkte seg sikkert ikke om, og slang en uheldig kommentar min vei, fordi jeg i en litt lang samtale hadde satt meg på knærne foran sjefen min. Kommentaren hans var av åpenbar seksuell karakter, sagt med høy stemme.

Stemningen i kontorlandskapet ble akutt rar. Mannen skjønte hva han gjort, sjefen min ble knall rød i ansiktet og noen minutter senere fikk jeg en unnskyldning. Jeg følte meg ikke spesielt trakassert, men enormt i veien.

Dette er ikke alvorlig. Det var pinlig, ja. Det var en indikator på en skeivhet mellom oss, da jeg aldri kunne funnet på å si noe lignende til ham. Men det lærte meg noe om meg selv. At det sitter langt inne å si ifra.

Og ved å si ifra, så mener jeg selvfølgelig ikke å varsle til ledelsen. Jeg mener å snakke med vedkommende. «Oi, det var kanskje litt unødvendig?» eller «Det var ubehagelig at du sa det foran alle på den måten, jeg håper du kan unngå det framover». I stedet ble jeg stille som en østers. Jeg, som vanligvis er kjapp i replikken og litt frekk tilbake, ble helt matt.

Jeg ville ikke lage et problem. Jeg ville bare fullføre praksisen min og få en god referanse.

Det virket ikke som noen lærte av hendelsen. Og den lille, irriterende skeivheten fortsetter. Det overtaket enkelte utnytter seg av, og som kan spinne ut av kontroll om den legitimeres for lenge, for ofte.

Det er to år siden metoo-kampanjen startet. I etterkant har det vært et tydelig behov for å bagatellisere kvinners opplevelser. Kanskje fordi det kom både alvorlige og mindre alvorlige historier på bordet.

«Jaså, tåler de ikke en klapp på skulderen, hvor sterk har krenkekulturen vår blitt, egentlig», var det mange som sa – og undergravde dermed fortellingene om alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet på kontoret til regelrette overgrep.

Og når man umyndiggjør og bagatelliserer alvorlige hendelser, og kanskje kaller dem for «umodne» i beste sendetid, virker det som det skal lite til før det er varsleren som bare overreagerer. Da er det kanskje fristende å ikke reagere i det hele tatt, når det kommer på toppen av en enorm frykt for å være et problem, eller skape flere problemer for seg selv.

Måten Haddy Njie, i lys av at hun er en svært mektig mediepersonlighet i Norge, får snakke uimotsagt på Lindmo om varslersakene mot hennes egen mann, med mildt blikk og en morsom historie her og der, er helt absurd.

Det er en forsvarstale for Giske fra en av hans nærmeste. Å la henne «prate ut» uten motstemmer, er det samme som å viske ut beklagelsene som har kommet. Plutselig ufarliggjøre hele greia, to år etterpå.

Underteksten? Du skal passe deg litt før du sier ifra. Prisen varslere må betale er tydeligvis ganske høy – når den støtten du opplever i det ene øyeblikket kan bli veltet om til mistenkeliggjøring og bagatellisering, sendt i beste sendetid, og utgitt som bok.

Metoo er ikke et kapittel vi bare kan legge bak oss, og si «Det der ville ikke blitt akseptert i dag».

For det er helt tydelig at vi ikke har lært nok, hvis det etterlatte inntrykket er at damer må slutte å overreagere, kritikk er politisk spill, og mennesker som misbruker makten sin bare har vært veldig umodne.