Fra 36,9 til 24,8

Aps største problem er ikke Jonas Gahr Støre. Og det er Aps største problem.

Seieren har mange fedre. Nederlaget har ingen. Dette er et snappy ordtak, men det gjelder ikke for Arbeiderpartiet. Der er det snarere sånn at nederlaget har svært mange fedre. Så mange at det både ville vært i strid med ekteskapsloven og en sak for barnevernet om det hadde vært tilfellet for et barn og ikke et parti.

Når Arbeiderpartiet gjør det dårlig, skjer som regel dette: Alle som har en eller annen oppfatning av hva partiet egentlig burde være, mener at dersom bare deres egne synspunkter blir tatt mer hensyn til, så vil alt gå så meget bedre. Dette gjelder nesten uansett hvor marginalt ens eget syn er, eller hvor lite det problemet man peker på, er.

Kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl, mener for eksempel at Ap bør lytte mindre til Tankesmien Agenda. De må være mer opptatt av folks hverdag. Mer opptatt av bompenger, mindre opptatt av skolemat.

Men skolemat er jo like mye en del av folks hverdag som det bompenger er. Og hva med de andre viktige sakene til Ap i denne valgkampen? Hele, faste stillinger. Ikke en del av folks hverdag? Nei til kommersialisering av eldreomsorg og barnehager. Ikke en del av folks hverdag? Gratis SFO. Ikke en del av folks hverdag?

I industridelen av fagbevegelsen mener man at Ap må la være å flørte med MDG og bli mer glad i oljearbeiderne. På Aps venstre flanke mener man at flørten med oljearbeiderne bør avta og at man må bli mer glad i MDG. Det beste er å gå til høyre, eller kanskje venstre? Eller rett fram? Mer bygd? Mer by? Ja takk, begge deler?

Av og til må Jonas Gahr Støre føle seg som en sliten husmor som er gift med en svært kravstor mann: Vær mer sammen med barna, gjør karriere på jobben, gjør mer husarbeid, kle deg mer sexy, bli mer praktisk, gå oftere til frisøren, ikke vær så sur, stell mer i hagen, lag spennende mat, hvorfor smiler du, tjen mer penger, ta deg mer fri.

I Aps ledelse har man ikke noe annet svar på dette enn å stå på den sosialdemokratiske grunnmuren med selvtillit og bygge videre på den. Da han talte til partiets landsstyre tirsdag ettermiddag, sa Jonas Gahr Støre om den store konfliktaksen i høstens valgkamp: «Klima og bom: Der hadde vi ett parti med klima som sin eneste sak. Og et annet som hadde bom som sin eneste sak. Her ble vi stående i en slags knipetang».

Etter en lengre skrytevideo ble Støre møtt med høflig applaus før talen. Det skal være ekstraordinært for å få stående applaus, men det eneste ekstraordinære med Aps valgresultat er at det er ekstraordinært dårlig. Folk ble sittende.

24,8 ved høstens valg er altfor dårlig. Det erkjente Støre. «Jeg har aldri satt tall», fortsatte han. Ingen i Ap har turt det siden 1997 da Thorbjørn Jagland kastet både regjeringsmakten, partiets posisjon som styringsparti og sitt eget lederskap på søppeldynga ved å love å gå av hvis Ap fikk under 36,9 ved stortingsvalget det året. Ap fikk 35 blank. Jagland gikk.

Men nå er 24,8 det nye 36,9: «24,8 prosent er altfor lavt. Det må synke tungt i oss. Det er altfor dårlig.», sa Støre. «Hvis vi skal klare 2021, klare vårt samfunnsoppdrag, så trengs et sterkere Arbeiderparti. Det er en brutal sannhet vi står i».

Den brutale sannheten for Ap kan på sett og vis måles med denne differansen: 12,1 prosentpoeng. Det er et mellomstort norsk parti i forskjell.

Salen trengte å høre en ærlig, eller «brutal», som Støre sa, virkelighetsbeskrivelse. Hadde han prøvd seg på en historie om at Aps fall er en del av internasjonale trender, eller at folk lokalt må ta ansvar for sine egne fiaskoer, hadde han ikke fått stående applaus etter talen, heller. Det fikk han, så vidt.

Det var nødvendig med en problembeskrivelse. Men ikke tilstrekkelig. Ap trenger også en beskrivelse av løsningene. Og det er der det stokker seg for Støre.

Han pekte på en overordnet idé – små forskjeller – og fire områder: Arbeid, velferd, by og land – og klima, miljø og bærekraftig utvikling. Det er hans resept for seier i 2021.

«Havvinden utenfor New York kommer fra skuldrene til norske oljearbeidere», sa Støre. Utsagnet skaper noen litt rare bilder i hodet. Men man skjønner jo hva han mener, at teknologien som brukes i Equinors nye, store prosjekt med havvindmøller bygger på kunnskap hentet fra 50 år med oljevirksomhet. Men den litt upresise og fomlete måten å ordlegge seg på viser at Ap fortsatt er på leting etter gode svar. De er for så vidt på leting etter gode spørsmål, også.

Støres tale viste at det er en lang vei fram. «Det er et risikoprosjekt. Men vi må motiveres av den risikoen», sa han.

Ja vel? Hva betyr egentlig det?

Hvis Ap erkjenner at de står i en «knipetang», at valgresultatet var «brutalt» og at det er på tide å ta «risiko», må partiet også tørre og ta noen valg. De kan ikke gjøre alle til lags.

Da kan Ap muligens bygge opp en trygg avstand til 24,8. Men mye tyder på at avstanden kommer til å være stor til 36,9 også.