Forurenseren må betale

Ja, utgiftene slår ut forskjellig hos forskjellige folk. Men nei, det er ikke de fattigste som må betale aller mest i bompenger.

Det er stort sett bare her i avisa jeg skriver om min egen sykling, om Mitt Liv Uten Bil og sammenhengen med det og bymiljø. Her i avisa skriver jeg om grønne flekker og svarte flekker – både såkalte blindspots hos dem som mener motsatt av meg – og svarte flekker av asfalt. En sjelden gang har jeg også trukket fram svarte flekker i vevet i hjernen, der partikler av svevestøv fra bytrafikken kan lagres.

På facebook derimot, har det blitt risikosport å skrive noe som helst om samferdsel. Tenk det. At i 2019 er det du kan risikere mest ved, å ytre deg om samferdselsløsninger. Ja, det og kjønn, da. Grønne flekker, svarte flekker, røde kluter.

Allikevel drista jeg meg til å poste noe her om dagen. På facebookveggen min. Der skrev jeg at jeg er pendler. At jeg er aleneforelder. At både barnet mitt og jeg har en helt gjennomsnittlig – kanskje over gjennomsnittet, når du legger til at jobben min krever at jeg ofte deltar på arrangement på kvelder og i helgene – hverdagsuke fylt av turneringer og SFO. Før var det barnehage, til og med i barnehage på andre sida av byen. Helt selvvalgt tråkket jeg over bybrua på sykkel med barn bakpå for å komme oss til en barnehage det ikke finnes maken til og derfor valgte jeg å sykle tvers igjennom byen for en naturbarnehage. Jeg er tvers igjennom bymenneske, men barnet mitt vil bli skogvokter og naturforsker, og enda mer etter å ha gått dér, og det skyldes vel en slags grunnverdi vi deler da. Ellers er livet vårt speider’n, familiebesøk i andre deler av landet, handling og oppussing. På facebook skrev jeg også om min inntekt langt under en «innafor ring 2-elite-»-lønna som bommotstanderne mener vi andre har.

LES OGSÅ: Det er urettferdig!

Og hvis jeg lever uten bil, til og med ganske sjølvalgt, da kan saktens flere klare å la bilen stå. Jeg kunne jo publisert en Hvordan Gjør De Det? En guide til deg som vil bo i landets mest biltette områder, men etterstreber lavt CO2-avtrykk. Noen av rådene ville vært så enkle som at det er lov å spørre om samkjøring. Men nok om det også. Jeg synes egentlig man bør kunne debattere byplanlegging uten å prøve å fortelle noe om andres liv via egne eksempler. Men jeg var så drittlei.

Dritttlei sannhetsvitnene som trekkes fram for å hamre inn at bompenger er usosialt. Du kan si man bør sette seg inn i saker før man ytrer seg, og her i Drammen synes jeg det er vanskelig å skjønne hva bypakka med bommer innebærer. Usikkerhet om miljøgevinsten har jeg også vært innom. Men det egentlige gapet er nok mellom dem som plukker seg ut deler av pakka, og dem som ikke sier noe særlig. For ja, utgiftene slår ut forskjellig hos forskjellige folk. Men nei, det er ikke de fattigste som må betale aller mest i bompenger. Og nei, du bør ikke løsrive akkurat bompenger til å være din røde klut, som den ene store saken du er for eller i mot. Fordi bompenger (eller veiprising, samme for meg, bare det er et virkemiddel som får biltrafikken ned) er ett av flere virkemidler – og det virker bare sammen med et sett av andre. Pisk og gulrot, veit du.

Noen er opptatt av hva bommene skal finansiere. Jeg snakker om hva bommene skal begrense.

En leder i avisa Dagens Næringsliv skrev i forrige uke (skulle tro de brukte byen min som lest): «Edruelige fakta som at den som betaler mest bompenger i de store byene er menn med grei inntekt som kjører sin egen dokumentmappe til jobb, drukner fullstendig i historier om hvordan bompengene spiser opp husholdningsbudsjettet til den lavtlønte familien som skal skysse barn til og fra fritidsaktiviteter.» De som betaler mest i bompenger er akkurat dem som bør betale mest, statistisk sett. Legg til at områder som stor-Drammen har høyest tetthet av biler og mer matpakkekjøring enn dem i distriktene. Så får du det tvingende nødvendige svaret: Veiprising og/eller bom.

La min bevisførsel fra eget liv stoppe ved dette: Det eneste vi som ofte klarer oss uten bil har mer av enn dem som tviholder på den er litt bedre fantasi. Fordi vi har øvd oss på å løse problemer uten å alltid svare «privatbil!». I tillegg til den direkte forurensinga, dårligere helse og å legge beslag på en masse areal, ødelegger en infrastruktur bygget rundt bilbruk for tilbudene til oss andre. Vi som gjerne skulle funnet flere soveplasser på togene, bedre brøyta sykkelveier, direktelinjer til Europa, eller lørdagsbuss til marka. Men i et bil-Norge, og særlig en bilby som Drammen, er det lett å føle seg litt ensom i å forfekte at disse andre tiltakene bør på plass.

Både byens to største partier Høyre og Arbeiderpartiet og Buskerudbysekretariatet må ta ansvar for at vi ikke snakker om det virkelig viktige her: Bompenger på denne sida av 00-tallet må velges som et trafikbegrensende tiltak. Ikke først og fremst for å finansiere vei. Tillat meg å være bare en borger som faktisk (!) støtter opp om regjeringas mål (!!) om at trafikkveksten i byene skal komme på kollektiv, sykkel og gange.

Ja, dette skrev jeg om, på facebook. Overraskende mange tomler opp strømmet inn. Siden jeg også skrev at folk bør finne på mer vettuge ting å bedrive enn å personhetse dem som ser på bommer som et godt planverktøy, fikk jeg et par hjerter og «word!» også. Jøss, tenkte jeg. Vi hadde en liten passiar om hvorfor det var så stor avstand mellom dem som synes det er helt greit og dem som er veldig veldig mot.

Dette var to dager før ordføreren i Klepp gikk ut og fortalte hvordan bommotstandere hadde angrepet sønnen hennes. «Det er ikke greit. Det er helt utrolig at en skal være nødt til å si det.»

Dette er i sannhet veldig rare tider.