Folkestyret sultestreiker på Stortinget

Endelig innså politikerne kraften i vindmøllemotstanden. Men de kommer for sent på banen, og gjør for lite.

Husker du bompengeopprøret? Det er bare ett lite år siden politikere og mediene ble tatt på senga av styrken i det folkelige opprøret. «Nok er nok», het det fra aktivistene da. Og vi så det ikke komme, verken politikerne på Stortinget eller vi i pressen som liksom skal ha øret på skinnegangen.

Nå har det skjedd igjen, bare med enda større styrke. Visst har det vært drypp her og der, men det er ikke norske aviser eller Dagsrevyen som har formildet styrken i det folkelige opprøret mot vindmøller i norsk natur. Da er det bare sosiale medier som duger.

Les også: «Våre folkevalgte og industrien legger til rette for naturødeleggelse av episke proposjoner»

Facebook-siden til olje- og energiminister Tina Bru, for eksempel. Der skrev statsråden nylig om et møte med vindkraftmotstandere: «Jeg ble kalt en f***e. Jeg ble fysisk hindret fra å gå inn på møtet mitt med Østensjø Rederi. Jeg ble fortalt at jeg var en skam. At jeg ødela liv».

Sveinung Rotevatn, klimaministeren, melder at han får mye hatmail, og sammenligner tonen i debatten med den vi ser i innvandringssaker.

Det er mye å si om dette. Det første først: Det er ugreit for samfunnsdebatten at en statsråd føler frykt i møte med meningsmotstandere. Og hatmail til Rotevatn er ikke bra. Med det sagt: Sammenligningen med innvandringsdebatten er direkte dårlig.

Visst er tonen tøff og frontene skjerpet, men vindmøllemotstanden rettes oppover, mot makta og myndigheter. Dette er demokratisk kamp, organisert nedenfra.

Flere titalls tusen nordmenn er medlemmer av ulike varianter av motvind-grupper i sosiale medier. Vi har sett lokale oppgjør landet rundt: På Hitra i Trøndelag, Øyfjellet i Mosjøen, og nå på Haramsøya i Sunnmøre. Det kan gå en kule varmt. Men så står det også mye på spill.

Les også: «Myter om vindkraft»

Akkurat nå sitter Kari Thue, en voksen dame fra Haramsøya, foran Stortinget og sultestreiker i protest mot det som skjer på hjemstedet. En flaske vann i hånda, et trassig smil og en bibel i sekken, og et løfte: «Jeg er villig til å sitte her så lenge at jeg kollapser og at de må bære meg ut». For tre uker siden satte hennes ektemann Hans Petter Thue bilen på tvers og sperret veien for anleggsmaskinene.

Han satt der til han ble fjernet av politiet.

Dette er vanlige mennesker som slåss mot utbyggingen på hjemstedet sitt. Folk som føler seg tilsidesatt i uryddige prosesser som ikke ligner på vanlige beslutningsprosesser. Vindmølleprotestene skriver seg dessuten inn i et narrativ der mange i distriktene føler seg overkjørt av sentralmakta. Nå kommer politiet til bygda – for å fjerne demonstranter. Men ofte ikke når det meldes om kriminalitet. Som en oppgitt innbygger skriver på Facebook: «Dette er som bompengeaksjonene, bare dobbelt så sterkt. Og maktfolka forstår ikke».

I fjor så forskere ved CICERO, Fridtjof Nansens Institutt og Universitetet i Agder nærmere på vindkraftspørsmålet. De hadde et råd til myndighetene: Senk farten i utbyggingene. Forskerne fant også at uryddige beslutningsprosesser bidrar til konfliktnivået.

Energimyndighetene har full kontroll over prosessene. Det er NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) som bestemmer. Og, mener forskerne: NVEs konsesjonsbeslutninger er uforutsigbare og lite gjennomsiktige. Litt for ofte heter det at beslutningen er fattet «ut fra en samlet vurdering».

Les også: Regjeringen vil stramme inn vindkraftutbyggingen

Og prosessene tar altfor lang tid. På Haramsøya, der man nå, etter at politiet fjernet Hans Petter Thue, har kommet i gang med arbeidet, ble konsesjonen gitt i 2008. Tysvær Vindpark ble først meldt inn i 2003. Konsesjonen ble gitt i 2006.

Med byggestart i år, til tross for store protester fra lokalpolitikere og aktivister, har prosessen vart i 17 år.

Lokalpolitikere har sagt ja til utbyggingene. Men gjerne for mange kommunestyrer siden, i en annen politisk kontekst. Og de har sagt ja til noe annet enn det som kommer. Den endelige planen skiller seg ofte betraktelig fra konsesjonssøknaden.

Utbygger er i praksis bare bundet av ytre arealgrenser og maksimalt tillatt installert effekt. Turbinhøyden kan øke dramatisk, turbiner og veier kan plasseres helt annerledes. Nærmere befolkede områder, eller mer synlig. Lokalsamfunnet har lite det skulle ha sagt etter at konsesjonen er gitt, og klager avfeies rutinemessig av departementet. Lokalbefolkning og kommunepolitikere føler seg oversett.

Da er det kanskje ikke så rart at det bannes en smule?

Med dette som bakteppe er det bra at politikerne endelig tar grep. Sp har lenge forsøkt å få gjennom lokal vetorett mot utbygging, og denne uka lanserte Frp sju tiltak for å dempe konfliktene. Rødt har gått imot all vindkraftutbygging på land, og SV fikk denne uka med seg et samlet Storting på å hastebehandle forslaget om å se over gitte konsesjoner på nytt, og å stanse utbygging der konsesjonene er gitt på feil grunnlag.

Forslaget fikk flertall fredag, etter noen justeringer. Om det får effekt gjenstår å se.

Fredag kom også regjeringens lenge bebudede stortingsmelding om vindkraft på land. Tina Bru har hørt på motstanderne, sa hun, og kom blant annet med tiltak som skal gi bedre lokal forankring ved at kommune og fylkesmann får en mer aktiv rolle.

Regjeringen vil også ha bedre konsekvensutredninger, sterkere vekt på miljøet, makshøyde på turbiner og strengere krav til minsteavstand til turbinene. Tempo fra konsesjon til utbygging skal opp. Utbygging skal stanses der man ser at konfliktnivået vil bli høyt, og regjeringen vil «vurdere lokal kompensasjon».

Til tross for at Ap og Espen Barth Eide sendte ut en pressemelding med tilslutning til tiltakene allerede under pressekonferansen til Tina Bru fredag formiddag: Det er trolig for lite fra regjeringen, og det kommer for sent.

Det er trolig også for sent for Haramsøya.

Så da må vel Kari Thue sitte foran Stortinget og bli svakere og svakere, som et bilde på folkelig avmakt.