FN-jubileum med dramatikk

USA kommer med et uvanlig direkte angrep på FNs myndighet i jubileumsåret. Har FN fortsatt gjennomslag, 75 år etter opprettelsen?

Opptakten til høstens Generalforsamling i FN ble dramatisk. USA forlangte alle FN-sanksjonene mot Iran gjeninnført. Atomavtalen fra 2015 hadde fjernet dem, og dette er hjemlet i en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd som er bindende for alle medlemsland.

USA fikk støtte fra den Dominikanske Republikk. De andre medlemmene av Rådet var avvisende og minte om at USA ikke lenger var part i avtalen. Trump trakk seg ut med brask og bram i 2018, og da kan man ikke være med å bestemme videreføringen av den. Man kan ikke gå inn og ut som det passer seg.

Det amerikanske nederlaget var derfor noe nær komplett, men makta fant seg ikke i det. Utenriksminister Pompeo varslet at USA ville gjeninnføre FN-sanksjonene på egen hånd og straffe de som ønsker å leve opp til sine forpliktelser. Virkemiddelet er nye sanksjoner på toppen av de historisk strenge tiltakene USA innførte da de trakk seg ut. De dekker allerede det meste. 

At en stormakt tar seg til rette er gammelt nytt. I så måte har USA mange likesinnede. Men sjelden eller aldri har Rådets myndighet blitt så direkte og omsvøpsløst utfordret og underkjent. Budskapet er at makt står over rett, USA over FN.

Dermed havnet verdensorganisasjonen i en veritabel tillitskrise da den skulle markere sitt 75års jubileum.

Hvordan har det så gått med FN? Hva er status?

Pakten ga FN tre arbeidsområder. For det første har Sikkerhetsrådet ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet. Ingen over og ingen ved siden. Krig kan bare føres med mandat fra Rådet eller i selvforsvar. Forkjøpskrig – angrep i den tro at aggresjon er i vente, slik George Bush åpnet for – er ikke tillatt.

I sin 75-årige historie har FN gitt grønt lys for to store kriger: Korea-krigen på 1950-tallet, vel og merke fordi Sovjetunionen boikottet Rådet på den tiden, og Irak-krigen i 1991, som ble støttet av et fulltallig Råd. Libya-krigen i 2011 ble også begrunnet under henvisning til en resolusjon fra Sikkerhetsrådet, men den ble misbrukt med mål om regimeskifte.

I lange perioder har den kalde krigen og den nye spenningen mellom stormaktene gjort Rådet handlingslammet.

Les også om FN i 70 års jubileet: FN sliter med å tilpasse seg en verden i endring

For det andre er FN forpliktet på menneskerettighetene. Menneskerettighetserklæringen fra 1948 satte standarden og omfatter sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Selv om de organene FN opprettet for å beskytte disse rettighetene har en blandet merittliste, er det ingen tvil om at erklæringen var en milepel. Dette er rettigheter vi ikke kan kompromisse på selv om ulike lands historie og kultur tilsier ulike måter å fremme dem på.

For det tredje har FN en omfattende aktivitet på utviklingsområdet, som fra starten av omfattet både vekst og utjevning. I 1978 definerte en rapport fra ILO (International Labour Organization) «grunnleggende behov» – mat, klær, husvære, utdanning og offentlig transport – som bante veien for begrepet «human development» og som FNs Utviklingsprogram senere operasjonaliserte i sine «Human Development Reports».

Etter den kalde krigen ble det holdt en serie konferanser som breddet agendaen. Blant de viktigste var Beijing-konferansen i 1995 for fremme av kvinners rettigheter og konferansene om miljø og klima. Nå er dagsordenen satt av bærekraftsmålene for 2030.  

Les også: FNs 17 bærekraftsmål henger i en tynn tråd på grunn av koronakrisen, frykter FN-sambandet (+)

FN har lidd under hardnakkede stormaktskonflikter og gjør det fortsatt, mest som følge av konflikten mellom USA og Kina. Men med forbehold for Trump-administrasjonens distansering fra organisasjonen ser de aller fleste seg fortsatt tjent med å delta.

Organisasjonen har beholdt to særdeles viktige funksjoner: Den er arnestedet for utviklingen av internasjonale normer og standarder, og Sikkerhetsrådet gir - eller gir ikke - legitimitet til bruk av makt.

Utviklingen av normverket har vært mer framgangsrik enn arbeidet for å sikre etterlevelse, men med normverket som referanse kan stater stilles til ansvar både kollektivt i FNs organer og av medlemslandene enkeltvis. Får ikke stormaktene støtte for de krigene de vil føre, men gjør det likevel, er det noe vesentlig som hefter ved operasjonene. Da mangler de legitimitet. Striden om Irak-krigen i 2003 illustrerte dette til fulle. Fortsatt gis det mandat for fredsbevarende operasjoner.      

På en del punkter har normverket sprukket opp. Det viktigste gjelder Paktens bestemmelse om ikke å blande seg inn i indre anliggender. I den liberale internasjonalismens ånd fikk vestlige og andre land tilslutning til doktrinen om «ansvar for å beskytte» på FN-toppmøtet i 2005.

Den sa at hvis en regjering forgriper seg mot egen befolkning i stor skala har andre land en forpliktelse til å gripe inn og stanse – aller helst forhindre – det, om nødvendig ved bruk av makt. Doktrinen ble først anvendt i Libya in 2011 og fikk da en stor ripe i lakken. Nå går uenigheten dypt: Kina, Russland og kanskje de fleste andre land står på Paktens bokstav om ikke-innblanding.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

75 år er lang tid. Kina har tatt Taiwans plass i Sikkerhetsrådet, men ellers er vetomaktene de samme. Her blir det ingen forandring med det første, for de som taper på en forandring kan nedlegge veto og det er de klare for å gjøre. Kanskje må vi vente til integrasjonen i EU åpner for én felles representasjon slik at India, med dobbelt så mange innbyggere, kan få plass. I dag har EU to faste medlemmer (Frankrike og Storbritannia). Men det blir ikke med det første, om noensinne.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.