Fellesskapet er vår viktigste ressurs

Krisen rammer urettferdig. Derfor må politikken være rettferdig.

På tre uker er livet snudd på hodet. Fra dag til dag, fra land til land, følger vi dødstall som stiger, og smitte som sprer seg. Arbeidsplasser forsvinner i et tempo vi aldri har sett før, og mange frykter for fremtiden.

Gjennom disse ukene har mitt hovedbudskap vært dette: Ingen skal stå alene i denne krisen.

Dét vil kreve mye av oss. For krisen treffer et Norge der forskjellene har økt de siste årene. Og den gjør vondt verre for mange.

Det er kjent fra historien at de som har lite og er sosialt og økonomisk utsatt, rammes hardere av kriser, det være seg økonomiske sammenbrudd, kriger eller pandemier. Koronakrisen er ikke noe unntak.

Mange av dem som allerede sliter med å få endene til å møtes i Norge i dag – servitører, kulturarbeidere, lærlinger, butikkansatte, taxisjåfører – det er de som nå står i fare for å bli varig arbeidsledige.

I forrige uke kom Frisch-rapporten som viste at arbeidsledigheten rammer bredt, men at personer med lav inntekt, lav utdanning og begrensede økonomiske ressurser er overrepresentert i gruppa som nå søker om dagpenger.

Vi vet at også tiltaket med å stenge skoler og barnehager rammer skjevt.

Bare tenk på forskjellen mellom å bo med en stor familie i en trang leilighet og å bo med en mindre familie i villa med boltreplass og trampoline i hagen; mellom de barna som kan få hjelp av foreldrene med skolearbeidet, og de som har foreldre som strever med språket; mellom de som bor i trygge hjem, og de som blir utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og som nå mangler tryggheten de får på skolen eller i barnehagen.

NRK meldte tidligere i uka den hjerteskjærende nyheten om at sykehusene plutselig mottar langt færre barn med uforklarlige blåmerker. Det er ikke fordi foreldre har sluttet å slå.

Forskjeller i økonomi og levestandard gir også sosiale helseforskjeller.

De som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblemer enn dem som har kortere utdanning og dårligere økonomi. Viruset smitter både rik og fattig. Men de som har helseproblemer fra før, har høyere risiko for å bli kritisk syke av det.

For mennesker med ustabil inntekt og svak tilknytning til arbeidslivet, er terskelen også høyere for å holde seg hjemme og unngå smitte. Det er et stort problem i land med karensdager og dårlig arbeidstakervern, men også i bransjer i Norge der useriøse aktører har fått boltre seg de siste årene.

Koronakrisen rammer altså skjevt og truer med å gjøre Norge til et mer urettferdig samfunn.

Det må vi gjøre alt vi kan for å forhindre. Derfor har Arbeiderpartiet de siste ukene sagt at vi er enige med regjeringen i at tiltakene som settes inn, skal være midlertidige og målrettede. Men vi understreker: De må også være sosialt rettferdige.

Det har vi langt på vei fått resten av Stortinget med på. Krisepakkene som har kommet fra regjeringen, er blitt bedre og mer rettferdige etter behandling i Stortinget. Permitterte, også lærlinger, er sikret lønn i en lengre periode. De med minst har fått mer i dagpenger. Det ble flertall for å sikre inntektene til selvstendig næringsdrivende og frilansere som frisører, taxisjåfører og kulturarbeidere.

Arbeiderpartiet vil fortsette å jobbe for at hull i sikkerhetsnettet blir tettet.

Det kommer nå mer penger til at permitterte og arbeidsledige får muligheten til å ta kurs og påbygging i perioden de står uten jobb, slik at de kan komme tilbake med økt kompetanse. Studenter sikres stipender og ikke bare økt lån når de står uten deltidsjobb ved siden av studiene.

Kommunene får friske midler til alle de livsviktige oppgavene de har ansvaret for – for utsatte barn, våre eldre og helsetilbud som gjennom fastlegene våre.

Det er nødvendig. Vi er inne i en krise, men ikke gjennom den.

Det kan blir verre før det blir bedre. Det kaller på ekstraordinære tiltak og ekstraordinær enighet mellom partiene på Stortinget. Vi må sette inn tiltak for å hindre at de mest sårbare rammes, at ulikhetene vokser, at Norge blir mer urettferdig.

Og for å sikre arbeidsplasser: Vi skal huske på at arbeid gir mening og verdi både for den enkelte og for samfunnet som helhet, folks arbeid utgjør tre firedeler av nasjonalformuen vår. Derfor er det så viktig å gjøre det vi kan for å hindre at arbeidsledigheten biter seg fast.

Det er krevende, for vi vet at ledigheten går fort opp og saktere ned. Nå kommer det klare signaler om satsing på miljøteknologi, på fangst og lagring av CO2 og på utbedring av veier, havner og farleder – oppgaver som må løses, og som kan skape jobber.

Det er bra. Det peker fremover. Norge vil trenge en plan for gjenoppbygging. For vi skal komme gjennom denne krisen. Med rettferdighet som rettesnor for alt vi gjør, og felleskapet som vår viktigste ressurs.