Kommentar

Fellesskap fungerer

Vi trenger følelsen av fellesskap, både for å yte og dele.

Tidene forandrer seg. Det finnes få evige sannheter, men dette er en av dem. Tidene forandrer seg alltid.

Du kan gå inn i den kjente historien nesten hvor som helst, og om det finnes kilder til folks tanker i samtida, vil de fortelle om å leve i en omskiftelige verden. Og det leder oss fort til en annen like evig sannhet, tidene forandrer seg aldri så mye som vi tror.

Fortida, om enn så fremmed den kan synes for blikk som er vant til smarttelefoner, nettaviser og smart-TV, er den beste kilden vi har til å planlegge framtida og løse problemer i samtida.

Vår tid er definitivt prega av rask forandring.

Sjøl om vi ser vekk fra all den digitale teknologien vi omgir oss med, kjennes Norge ut som et annet sted enn det landet som fantes for femti år sida.

Velferdsveksten har vært stor, det som var luksus forbeholdt de få i 1970, enten det er utenlandsreiser, matvarer, biler, hytter eller forbruksvarer oppleves dagligdags i dag.

Spørsmålet om hva vi skal fylle arbeidstida vår med er for lengst overdøva av hva vi skal fylle fritida med.

Globaliseringa har gjort varene langreiste og vareproduksjonen usynlig for oss, mens globaliseringa har gjort et i all hovedsak multikulturelt land flerkulturelt på få tiår. Vi frykter fortsatt framtida, men klimaendringer og ressursmangel, har for lengst overtatt for atomkrig som den truende faren.

Samtidig har også noe annet endra seg. Kanskje noe viktigere. Fra mellomkrigstida og fram til syttitallet en gang blei det norske samfunnet stadig likere.

Det gamle klassesamfunnet med et borgerskap som levde sine privilegerte liv adskilt fra arbeiderklassen og bøndene blei gradvis bygd ned, mens lik rett til utdanning, sosial skatte- og fordelingspolitikk og kvinnefrigjøring gjorde samfunnet mer likestilt.

Det var verken klasseløst eller motsetningsløst, men det var et samfunn hvor det var lett å føle seg som en del av et fellesskap.

Denne likheten er i dag en saga blott. Det norske samfunnet av i dag er like ulikt som det var før sosialdemokratiets og arbeiderbevegelsens tidsalder. De rikeste er igjen blitt utrolig mye rikere.

Samtidig har arbeidsinnvandring, sosial dumping og global konkurranse gjort at det ikke bare er grafen for de rikeste som forsvinner langt fra den gylne middelvei, de med lavest inntekt taper også stadig mer terreng i Norge i 2020.

Likhetsutviklinga var ikke et norsk fenomen, hele Europa og Nord-Amerika var i en tilsvarende utvikling, og den aller enkleste forklaringa er at denne likheten og rettferdigheten kom som en mulighet og nødvendighet i kjølvannet av krisa i 1929 og andre verdenskrig.

Det finnes heldigvis forklaringer som gjør mer nytte for seg enn denne i ei tid hvor følelsen av fellesskap er trua fra mange kanter.

Det norske samfunnet slik vi kjente er bygd på ei lang rekke etterfølgende folkebevegelser. De fire viktigste er lekmannsbevegelsen, bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Og om enn så ulike, ja til dels diametralt motsatte disse kan synes, har de hatt klare fellestrekk.

De var fellesskapsbevegelser som vokste nedenfra. Og de var arbeidsbevegelser. De krevde rett til arbeid, respekt for arbeid og lønn for arbeid. Og de krevde makt over arbeidets frukter.

Alle disse bevegelsene fikk makt, og blei med tid og stunder en del av den norske makta.

De bidro til å skape et samfunn som bygde på fellesskap. Et arbeidsfellesskap hvor alle bidro, og på den andre sida, et fellesskap hvor det å dele samfunnets ressurser var naturlig.

I boka Rødt-politiker og journalist Mimir Kristjansson har skrevet om den kreftsyke og trygda mora si, beskriver han overraskelsen sin da han så et intervju med Einar Gerhardsen hvor den pensjonerte landsfaderen skrøt av hvor mye trygdeutgiftene i Norge hadde økt.

Gerhardsen så det som en sivilisasjonsseier at så mye mer av fellesskapets midler gikk til de som ikke kunne brødfø seg med arbeid. Lengre fra dagens trygdedebatt er det neppe mulig å komme.

Vi lever i ei tid hvor det å dele ser ut til å bli vanskeligere.

På den ene sida er det offentliges andel av brutto nasjonalprodukt stadig større. På den andre sida ser det ut til at følelsen av fellesskap er stadig mindre.

Jeg tror denne mangelen på fellesskapsfølelse er vårt største problem, både i samtida og framtida. Vi er i ferd med å skape et samfunn hvor vi lever parallelle liv.

Klasse, sosial bakgrunn og i voksende grad etnisk eller kulturell bakgrunn definerer oss mer enn før. Både hvem vi er og hvilke muligheter vi har.

Den stadig mer populære diskusjonen om seksualitet, identitet og interseksjonalitet, hva nå enn det er, er krusninger på vannet i forhold til de grunnleggende økonomiske og sosiale skillene som vokser rundt oss.

Samtidig er det stadig vanskeligere å se hvilken bevegelse som skal ta oss ut av uføret. Det er lett å diskutere hvordan vi skal fordele statens inntekter, hvem som fortjener å få.

Men stadig vanskeligere å se hvordan og hvorfor vi skal bidra til å skape verdiene. Debattene etter at Ari Behn tok sitt eget liv i jula, viser at uansett hvor mye eller lite politikerne har snakka om og satsa på psykisk helsevern, så har vi ikke klart å forhindre at altfor mange føler at det som gir størst mening i livet, er å avslutte det.

Det er lett å avfeie vår tids hang til diagnoser og sykeliggjøring av relativt normal adferd og adferdsproblemer, men samtidig er det ingen tvil om at vi lever i et samfunn hvor stadig flere har helt reelle psykiske sykdommer og problemer.

Jeg tror ikke jeg veit hvordan alt dette kan løses, men jeg er sikker på at det er en sammenheng mellom det som skjer med det store samfunnet vårt og det som skjer i de relativt små liva våre.

Et samfunn hvor folk ikke føler seg som en del av et fellesskap, et samfunn hvor folk ikke får muligheten til å bidra til fellesskapet, et samfunn hvor folk ikke har et meningsfullt arbeidsfellesskap, både det som er lønna og det som er ulønna, er et samfunn hvor folk blir ensomme, hvor følelsen av meningsløshet ikke bare kan ta overhånd, men også være reell.

Men det er også et samfunn hvor det er vanskelig å se hvorfor man skal bidra, hvorfor man skal dele og hvorfor man skal løfte sammen.

Fellesskap fungerer. Er det noe historia har vist oss er det det. Vi trenger å bygge et fellesskap igjen, bygd på at alle yter etter evne, eller gjør sin plikt, og alle får etter behov, eller i alle fall kan kreve sin rett. Men et slikt samfunn kan ikke skapes uten en grunnforutsetning, nemlig likhet.

Fortsetter vi å bygge Norge på ulikhet, er det fellesskapet vi en gang følte en saga blott.

Mer fra Dagsavisen