Fattigfolks dugnad

Denne høsten får vi se hva koronadugnad egentlig betyr.

Noen uker ut i koronalockdownen, mens den ennå blei kalt en dugnad, omtrent på den tida politikerne våre lot seg fotografere mens de sto i hagen og klappa for sjukepleierne, sjåførene, butikkmedarbeiderne og alle de andre som risikerte liv og helse for at hjula skulle gå rundt, mens vi andre utforska forskjellene på «teams» og «zoom» som verktøy på hjemmekontoret, var det noen som trodde at dette markerte begynnelsen på ei ny tid hvor vi hadde muligheten til å gjøre samfunnet bedre.

Trodde mindre forbruk, mindre utslipp og en mer rettferdig fordeling ville følge i kjølvannet av krisa.

Jeg tror det var den franske forfatteren Michel Houllebecq som var først ut med å si at han ikke trodde på dette. Tvert om sa han, tida etter koronaen vil bli akkurat som før, bare litt verre.

I høst vil vi få se at han hadde rett.

For mens den norske offentligheten er frenetisk opptatt av alt som kommer fra Amerika, enten det er «woke» eller Trump, av Arbeiderpartiets indre liv eller konfrontasjoner mellom SIAN, politi og demonstranter, sitter landets folkevalgte rundt omkring og prøver å få neste års budsjetter til å gå opp. Det er ikke regnestykker jeg misunner dem.

Les også: Kutt i dagpenger: Fra 31. oktober er det slutt på særordningene for koronapermitterte

2021 blir det første året vi får kjenne virkninga av koronaen.

Akkurat nå er arbeidsledigheten rundt fem prosent, to prosentpoeng over normalen, og ukene igjen med Nav-dekning fra staten blir stadig færre.

Skatteinngangen blir lavere i hele landet, og smitteveksten som har fulgt etter sommerens eksperiment med feriereiser og mindre restriksjoner, tyder mer enn noe på at verdensøkonomien ikke kommer til å få noe oppsving i 2021, heller. Det vil bety færre flyreiser og kanskje en midlertidig reduksjon i CO2-utslipp, men den eventuelle gleden over dette vil for de aller fleste drukne i bekymringene økonomiske nedgangstider medfører.

Og for kommunepolitikerne betyr det bare én ting: Et økende gap.

Mellom mindre inntekter og større utgifter.

For noen måneder siden, før sommeren, mens hyllene med hermetikk fortsatt var tomme på min lokale dagligvarebutikk, snakka mange om hvordan vi nå fikk se hvem som virkelig gjorde de nødvendige jobbene i samfunnet.

Helsepersonellet, lærerne, barnehageassistentene, renovasjonsarbeiderne, sjåførene, butikkpersonale, speditører, bønder og mange andre. De som måtte på jobb mens andre var hjemme, de som fikk ta buss og bane og som barnehagene holdt åpent for.

Les også: Lise trodde det verste var over da hun fikk komme tilbake i Color Line-jobben. Så kom beskjeden

De som holdt oss andre trygge mens vi var redde.

Veldig mange av disse gruppene har noe felles: De jobber i lavlønnsyrker som sjelden når fram verken med lønnskrav eller i den offentlige samtalen. For noen måneder siden, mens alle fortsatt var redde, også de som trekkes mer i skatt i løpet av et år enn en hjelpepleier tjener før skatt, kunne det se ut som om vi nå var enige i at det var noe galt med et samfunn som lønna de aller viktigste så dårlig.

Det kunne virke som klappinga bare var en begynnelse, først klapping, for innsatsen i krisa, så belønning, når krisa var over.

Den belønninga kommer ingen til å se noe til.

Tvert imot, når kommunebudsjettene legges fram om noen uker vil det ikke være mye rom for lønnsøkning eller satsing. I Stavanger snakkes det om å kutte 123 millioner i oppvekstsektoren. Ikke fordi de rødgrønne partiene som har makta i byen, ønsker det, men fordi koronaen har redusert inntektene samtidig som alle de ekstraordinære tiltaka, dugnaden i vår, har kosta langt mer enn det staten har bidratt med.

Les også: «I realiteten spises 11 milliarder fra hvert budsjett de kommende årene»

Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er annerledes i resten av landet. Det er heller ingen grunn til å tro at regjeringas siste budsjettkonferanse denne uka var en festlig anledning for ministerne.

Landets aviskommentatorer og økonomiske «influencere» har for lengst bestemt seg for at vi allerede har brukt altfor mye oljepenger på å motvirke koronakrisa. Spørsmålet er ikke om det blir kutt for å dekke opp tapet koronaen påfører oss.

Spørsmålet er hvor mye det blir fra stat, kommune og fylke.

Det blir en dugnad de neste åra for å dekke opp disse kutta. Men det blir ikke en dugnad hvor vi alle er like, og bidrar like mye. Det blir ikke noe lønnsløft for dem som er aller mest nødvendige.

For når de økonomiske pilene går feil vei, og kommune og stat må kutte, er det de som i utgangspunktet har minst som har mest å tape. De lavtlønte jobbene får ikke høyere lønn, de får lavere.

Det er de med minst i inntekt som rammes hardest når det offentlige tilbudet må barberes, enten det er i skole, helse, kultur eller omsorg.

Det kunne vært mulig å gjøre det annerledes. Det er mulig å tenke seg at vi i møte med de helt reelle utgiftene og inntektstapa som følger av koronaen, kunne lagd en ekte dugnad.

Les også: «Alternativet er at norske industriarbeidsplasser blir utkonkurrert»

Hvor heltene fra april og mai fikk belønning i kraft av mer enn symbolsk klapping. Hvor vi som samfunn gjorde det samme vi ville gjort i privatøkonomien. Utsatt noen store nye tiltak til bedre tider, og sikra at basistjenestene våre, grunnmuren i samfunnet, kom seg uskadd gjennom. Vi kunne hatt en koronaskatt, hvor sånne som meg bidro mer enn kassadamene på nærbutikken.

Da hadde det vært en faktisk dugnad.

Men det blir ikke sånn. Det blir sånn som det pleier. De som har minst, de som bar oss andre på ryggen gjennom krisa, kommer til å måtte betale regninga også.