Farfars gull

Det året jeg ble født, skjedde det to ekstra ting som fikk store konsekvenser i mitt og farfars liv.

I oktober det året vant Bodø/Glimt cupfinalen i fotball som første nordnorske lag. To måneder senere døde min far brått. Fra da av gikk farfar løs på oppgaven med å stille opp på alle sånne ting som det ville vært naturlig at far og sønn gjorde sammen.

Det var farfar og jeg, på verkstedet han jobbet og på trebenkene på Aspmyra stadion.

Vi så kamper med nesten alle seniorlagene i Bodø, i alle divisjoner, ofte flere ganger i uka. Mens regnet pisket ned og vinden blåste ansiktene våre røde, snakket vi om livet.

Jeg fikk høre om da motstandsmannen farfar måtte rømme fra hjembyen Trondheim og stornazisten Henry Rinnan til Sverige og videre til tjeneste i norske styrker i Skottland. Til Bodø kom han først i uniform fredsdagene. Noe av det som har brent seg fast, er at farfar insisterte på at ikke alle tyskere var onde, bare nazistene.

Han lærte meg også at jeg aldri skulle føle meg liten i møte med folk som trodde de var finere enn meg. Akkurat som at festfotballaget Bodø/Glimt, den sannsynlige seriemesteren i 2020, aldri står med lua i hånda mot storklubbene.

Det var først og fremst fotball vi snakket om, farfar og jeg.

Jeg hørte om Glimts første storhetsperiode på 60-tallet, den gang nordnorske lag var ansett for å være for dårlige og uønsket av Norges Fotballforbund. Først i 1963 fikk Glimt delta i allnorsk cup. De banket Rosenborg i 3. runde på Lerkendal og fylte Bislett til randen mot Frigg i runden etter.

Vi kunne glemme alle mindreverdighetskomplekser!

I 1972 ble seriespillet også åpnet for den fotballmessig utstøtte landsdelen. Så løftet Harald «Dutte» Berg pokalen i NM-cupen i 1975, og beretningene gikk om en hel landsdel som kom ut av Ullevaal med ny selvtillit. Det sies at det for enkelte var første gang de torde snakke dialekten sin høyt i en by der det fortsatt var vanlig å lese «ikke nordlending» under hybelannonser.

Alt dette husker selvsagt ikke jeg.

Likevel håper jeg at jeg har videreført noen av verdiene til farfars oldebarn. At 13-åringen elsker Vålerenga like intenst som det jeg elsket Glimt på samme alder, handler om en fotballglede og lokal identitet som han hadde forstått. Farfar hadde satt pris på at vi har opplevelsene sammen, og han hadde nok sett mellom fingrene med at oldebarna ikke holder med et gulljagende Glimt mot Vålerenga på søndag.

Når «guttan vårres» senere i høst høyst sannsynlig fullfører eventyret og blir første nordnorske seriemester i fotball, skal jeg snakke med jentene om farfar/oldefar og livet. Det viktigste budskapet er at man ikke skal dømme folk for det de er, men for det de gjør. God fredag!