Fake gress!

Når asfaltbarna får mystisk gress under knottene.

En fotballsesong går mot slutten. For store og små. For gutta på mitt lag med 8-åringer var det nest siste kamp sist helg. Et knokkeloppgjør mot et av vestkantlagene. Vi gikk på en kjempesmell.

Frustrasjonen var stor. Nederlag gjør vondt, også for guttunger. Kanskje særlig for guttunger. Som snakker fotball på inn- og utpust.

Hvis store – og for mange eneste – eksistensielle spørsmål er hvorvidt Messi er bedre enn Ronaldo. Og om Manchester United er bedre enn Juventus. Det siste spørsmålet faller på sin egen hysteriske urimelighet, og de får myndig, voksen belæring om realitetene: Manchester United vil rykke ned. Glem dem. Her legger trenerapparatet intet imellom.

Det er en fortærende, utslettende smerte de kjenner på i tapets stund. Men så går det heldigvis over på 1-2-3. Og de tumler videre, logrende som valper. Men først må nederlaget analyseres. Etter kampen var det debrif inne i det ene målet. Slik vi prøver å samles etter hver kamp og trening. Det kan jeg love er lettere sagt enn gjort. 9–2 var som en kniv i sida.

Dommeren! Ropte en av dem, med tårer i øya. Dommeren holdt med de andre! Eh, nei, vi tapte med sju mål, de var mye bedre enn oss. Jeg forsøkte meg på en mild realitetsorientering. Han beit ikke på. Det var ikke nok. Det var enda en faktor han mente var avgjørende for nederlaget:

– Det var fake kunstgress!

Problemet var at kunstgresset ikke var ekte kunstgress. Dette i vest var av en annen type enn vårt eget. Dette hadde sand i seg og ikke de utskjelte små, svarte gummikulene. De kunstige gresstråene satt tettere og hadde en litt annen farge. Nyanser. Det var ikke som kunstgress skulle være, mente han. Det var «fake kunstgress».

Fake er et ord de forstår, 2011-generasjonen. Det var altså underlaget, det kunstige kunstgresset som var forklaringa på det uforståelige nederlaget. Det var ikke ekte kunstgress, sånn som de hadde vokst opp med. Han uttrykte nå med hele kroppen en indignasjon på vegne av skikkelig, klassisk kunstgress! Asfaltgutta fra Grünerløkka har i det minste et naturlig forhold til sitt eget kunstgress. Om ikke et forhold til naturlig gress!

Bare én av årets kamper er spilt på gress, slik Gud skapte det, slik 70-, 80- og 90-tallistene vokste opp med under knottene. Da var vi langt oppe i Sørkedalen, Oslos radioskygge. Det var åpenbart ikke et sted for de prioriterte kampene. Asfaltgutta tråkket ut på gresset som om det var et islagt vann i november. Det var rare greier. Møkkete ble de også. De har et kunstig forhold til det naturlige.

Det er blitt med gress som med mat. Barna har et unaturlig forhold til det. Det er mange, også av de minste, som har utvikla en bevissthet til at de ikke vil drepe dyr for å spise. Stakkars dyra. Ungene er jo både vegetarianere og veganere og klimafantaster, og bra er det! Men de har ennå ikke kobla dyrehold og bondegårder, som de aldri har besøkt eller kjenner noen som har besøkt, til maten som ligger i plast på Kiwi.

Aldri kobla salami til Dagros, pølse i brød til industriell slakt, taco til massemord på norsk rødt fe. Eller fotball til ekte gress.